Arbeidslivet er et nåløye stadig færre treffer. Per juni 2016 er 9.5 % av nordmenn i yrkesaktiv alder uføretrygdet. Den vanligste årsaken er psykiske lidelser. Rundt 15 % av alle sykmeldinger begrunnes med psykiske lidelser, et tall som trolig kan skrus kraftig opp hvis vi inkluderer fysiske plager forbundet med psykisk stress. Årsakene til dette samfunnsproblemet er selvfølgelig sammensatt, og fremveksten av velferdsstaten er et viktig gode for de som blir syke. Men målet er å inkludere flest mulig i meningsskapende arbeid.

 

Psykiske plager som angst, depresjon og utbrenthet kan for mange være skambelagt og sårbart, og blir derfor lett behandlet som en privatsak mellom pasient og hjelpeapparat. Og psykiske lidelser kan skyldes private forhold som ikke er relatert til arbeidet.

Like fullt må vi ta på alvor den belastning yrkeslivet utgjør for oss alle. Kanskje er det arbeidsplassen som bør til psykolog, ikke du.

 

Vårt moderne arbeidsliv krever mye av deltakerne. Trolig mindre enn tradisjonelt yrkesliv når det gjelder blod, død, træler og kjedsomhet, men like fullt ganske stressende. Våre forfedres skjebner var trygt innrammede av høie fjelle, laber infrastruktur og den daglige kampen for overlevelse. De var ikke plaget av den hektiske frihet og fleksibilitet som rir den moderne menneskeheten. De trengte ikke smalltalke med halvfremmede i lunsjen, de var ikke narkomant avhengige av sosiale medier og slapp høre sjefen snakke om budsjettnedskjæring og måltall.

 

Utmattelse er symptom på forlengede stressresponser i kroppen vår. Vi tilpasser oss økte forventninger og akselererer villig ved synet av motbakker. Kortvarige svingninger i stressnivå er naturlige reguleringer av vår indre termostat og helt sunt og fint. Men for noen blir stresset ikke tilstrekkelig nedregulert og de koker over i utbrenthet. At arbeidstakere brenner ut er et ledelsesproblem.

 

Ledelse er planlegging, organisering og tilrettelegging av arbeidet for å sikre bærekraftige arbeidsforhold over tid. At de ansatte er noenlunde effektive med en sunn grad av aktivering i kroppene sine. For lav aktivering gir uinspirerte slappfisker som bare gleder seg til helg. For høy aktivering gir utmattende stressbelastninger som kan resultere i langtidssykmeldinger. Så hvordan kan ansvarlige ledere forvalte flokken på en balansert måte?

 

I god kapitalistisk ånd ønsker enhver leder å få mest mulig saft ut av hver appelsin, selv den minste mandarin. Effektivisering. Dette er ikke noe nytt. Selvfølgelig har alle med lederoppgaver gjennom historien svingt pisken og raslet med gulrøttene for å få folk opp i tempo. Men i dag har mange ledere erstattet tydelig og personlig ledelse, med styringssystemer. Ledelse er ikke lenger en trygg myndig stemme som sier ”jeg ser deg, jeg synes du er en dyktig fyr, men du kan ikke sitte her og skravle. Ta deg sammen!”. Moderne ledere er forvaltere av arbeidsmiljøundersøkelser, måltall og visjoner. Hvis de virkelig skal stimulere til økt innsats kutter de budsjettene, før de så et år senere kan si ”det er med stor sorg jeg har mottatt beskjed om at vi heller ikke i år har klart å oppnå budsjettmålene våre. Våre tanker går først og fremst til aksjeeierne i denne vanskelige tiden”.

 

 

Å spille på frykt, skyldfølelse og dårlig samvittighet er et knep ledere bør bruke i små doser. I stedet ønsker du å forstå den enkelte ansattes indre motivasjonsapparat. Er Kåre mest motivert av økonomiske insentiver, faglig utvikling eller følelsen av å gjøre et meningsfullt samfunnsarbeid? De fleste av oss blir ikke spesielt motivert av budsjett og produksjonstall, så lenge vi ikke sitter på eiersida. Møteprat om økonomisk nedgang og tristesser motiverer kanskje de plikt- og skyldstyrte, men disse er jo allerede overarbeidde og neppe de du ønsker å piske opp i produksjon.

 

Kloke ledere bør skjerme de ansatte fra traurige tema som tapper moral, energi og motivasjon. Du trenger ikke legge lokk på viktige beslutninger, men ha i mente at budsjettkutt, omorganisering og strategiprosesser er som karamellpudding på de av oss som liker å kose oss med elendigheten. Ta deg av det økonomiske, så de ansatte kan fylle korridorene og møterommene med fagprat og moro – ikke negativitas.

 

I tillegg til å ikke påføre de ansatte unødig byråkratisk stress, skal du som leder også hjelpe til med nedregulering av overkokte hjerner. Den kognitive funksjonen som koster mest energi er å zappe mellom oppmerksomhetsoppgaver. Mennesker har en enorm arbeidskapasitet så lenge vi kan jobbe jevnt og trutt med en oppgave. Men straks oppgavene kommer i overtall, eller blir uklare, begynner vi å hoppe fra oppgave til oppgave. Slik kaving kan tømme det kraftigste batteri på kort tid. Derfor er unødvendige skjemaer, trege datamaskiner, rotete systemer og uklare instrukser stressmaskiner. God ledelse er å holde papirarbeid på et minimum. Målet er at de ansatte skal ha en ryddig hverdag, passe spennende oppgaver, være à jour og ha en opplevelse av at akkurat det de gjør akkurat nå, er akkurat det de skal gjøre akkurat nå.

 

En annen viktig stressfaktor er opplevelse av kontroll. Nå bør vi generelt være forsiktige med å sammenligne arbeidstakere med rotter. Men forskning på stressrespons hos rotter har vist at opplevelse av kontroll over stressituasjonen er avgjørende for utviklingen av stressymptomer. I et berømt stresstudie ble rotter utsatt for elektriske støt. Gruppen som kunne unngått støtene ved å trykke ned en spake, utviklet mindre stressrelaterte sykdommer enn rotter som ble gitt samme antall støt uten noen kontrollmulighet. Oversatt til mennesker; så langt det lar seg gjøre bør vi overføre ansvar og kontroll til den enkelte ansatte. Fleksibel arbeidstid og egenregulering av tempo/arbeidsmengde er hensiktsmessig, sett fra et stressperspektiv. Vi tåler store arbeidsbelastninger så lenge vi opplever å selv ha kontrollen over hvor mye vi tar på oss.

 

Til slutt vil jeg slå et slag for godt nok. Vi lever i en progressiv kultur hvor hver lille bygd og bedrift skal bli den største. Skal det graves en grøft skal det bli den beste grøfta som er gravd. Vi må gjerne være ambisiøse, det er inspirerende. Men samtidig trenger vi alle å trene på å være rolig tilfreds med all den knallgode innsatsen vi allerede legger ned. Alle som har hoppa litt på ski vet hva som skjer hvis du lener deg for langt fram på skia.