Hvert førtiende sekund velger et menneske å forlate oss. Sterke, elskede, viktige mennesker makter ikke lenger å være i verden. De velger døden fremfor livet. Ensomhet, anger, skyldfølelse, skam og håpløshet kan ha skygget for alt livslys, og terskelen til døden reduseres til en enkel handling.

 

Hvordan kan et menneske takke nei til håp om nye flammer, nytt lys, kjærlighet, vennskap og mening? De fleste klamrer seg til livet med nebb og klør. Døden truer som en avgrunn i skyggene, i det vi nyter livets muligheter. Men noen velger altså dette høyst usikre kortet, døden. På tross av at verken vi eller de vet hva som venter på den andre siden, tar de spranget.

 

Når et selvmord inntreffer slår det dype sprekker i personens nettverk av familie og bekjente. Mange liv blir for evig merket. Nyheten brer seg raskt i personens omgivelser. En kald gru og et sjokk. - Hvordan kunne hun velge dette? Hun hadde jo så mange muligheter?

 

Imens er media oftest tause. Av frykt for å stimulere andre til å skulle ta samme valg. Begrunnelsen er kanskje grei. Vi skal være forsiktig med å romantisere selvmordet, så vi ikke skaper noen smitteeffekt. Men samtidig er underkommunikasjonen vi i dag bedriver også tankevekkende.

 

Visste du at det på verdensbasis dør flere mennesker av selvmord enn av krig, drap og naturkatastrofer, til sammen? Det gjorde ikke jeg, før jeg leste WHOs sin rapport Preventing suicide – A global imperative fra 2014. Og jeg ble rystet. All den oppmerksomhet media retter mot krig, terror, sult, jordskjelv og andre tragedier. Så viser det seg at flere mennesker dør ved selvmord. Dette tema vi har valgt å begrave i frykt, skam, mystikk og morbiditet. Er vi sikre på at det er lurt å pakke vekk dette temaet? Gjør det seg bedre stuet vekk i kjelleren?

 

Når sant skal sies tror jeg ikke noen bevisst har valgt å pakke vekk selvmord som tema. Jeg tror heller det ligger noe i vår umiddelbare reaksjon i møtet med fenomenet. Kanskje følte du også på noe av denne gruen når du leste overskriften til dagens artikkel? I dag valgte jeg å la dette ordet stå alene, uten forsøk på noen poetisk innpakning. Kanskje er det denne følelsen som gjør at vi snakker så lite om selvmord som vi gjør. At refleksen vår er å ville se en annen vei. Men kanskje må vi bryte og se døden i hvitøyet.

 

Jeg møter ofte på ordet egoisme når det snakkes om selvmord. Og jeg kan forstå følelsen til de som snakker slik. Men jeg tror ikke egoisme har mye med saken å gjøre. Jeg tror ikke egoisme får en mor eller en far til å forlate sine barn.

 

Mennesker som tar sitt eget liv er sterkt lidende. Dette ser vi også gjenspeilet i global suicidalstatistikk. Land som dominerer listen er ikke samfunn preget av overflod og velstand. Men fattige samfunn preget av konflikter, undertrykking, alkoholmisbruk, vold og underutviklede helsetjenester. Kulturene med de høyeste selvmordstallene finner vi blant aboriginere i Australia, krigsherjede land i Sentralafrika og tidligere sovjetstater preget av store sosioøkonomiske forskjeller. Norge ligger om lag på snittet for jordens befolkning, med i snitt 500 selvmord i året.

 

Problemene starter gjerne med en livskrise eller psykisk sykdom. Samlivsproblemer, diskriminering, tap av makt, traumer, sterkt ydmykende hendelser, følelse av ensomhet, tap av jobb eller store økonomiske vansker kan være typiske utløsere. Hos impulsive eller på andre måter sårbare mennesker, kan slike sterkt ubehagelige situasjoner være nok til å utløse selvmordsatferd.

 

Hos andre vil disse problemene kanskje først utvikle seg til alkoholmisbruk, isolering eller depresjon. Selvmordstankene kan så vokse frem i takt med en stadig økende følelse av håpløshet. Livet er uutholdelig vondt akkurat nå, det har vært slik lenge, og fremtiden vil fortsette slik. Vi som står utenfor vet at disse følelsestilstandene er forbigående, men ofte når vi ikke inn til de som står i dem. De selvdømmende tankene og håpløshetsfølelsen er så sterk.

 

De fleste mennesker tåler mye håpløshetsfølelse før det blir farlig. Med ved alvorlige depresjoner kan tankene ofte grave seg lenger og lenger ned i mørke spiraler. Ofte vil personen da få tanker om at de er en belastning for andre mennesker, at de andre vil få det bedre uten han eller henne. Og hvis slike tanker får stå uimotsagt, kan tilstanden bli kritisk.

 

Av den grunn er det så viktig at vi lager en kultur hvor selvmordstanker kommer frem i lyset. Mange er redd sine selvmordstanker, og derfor er de kanskje også redd for å fortelle sine nærmeste om dem. Og kanskje har de aller nærmeste vansker med å gi rom for slike tanker. De blir for skremmende også for dem. Derfor er det viktig at vi helsepersonell, og andre som står i en posisjon hvor vi kan tåle å høre om disse tankene, tar ansvar.

 

Noen er kanskje redd for å snakke om selvmord, av frykt for å skulle påvirke noen til å gjøre det. Men de aller fleste med selvmordstanker har stor grad av ambivalens. De vil leve, men vet ikke hvordan de skal klare å fortsette. Stigma knyttet til selvmordstanker gjør også at de ikke vet hvem de skal snakke med. Ved å være den som spør direkte kan du kanskje gi den avgjørende emosjonelle støtten som gjør at de forblir her hos oss.

 

Og til de av dere som har mistet noen i selvmord. Dere har god grunn til å føle sorg og sinne. Og kanskje er det vanskelig for dere å akseptere at den dere elsket tok et slikt valg. Det er ufattelig. Jeg vet ikke hva som ledet den du kjente til å gjøre som han eller hun gjorde. Men valget selvmord fattes av mennesker i den ytterste havsnød. De befinner seg i et stormende mørke hvor ingen lys når frem, og døden virker som en rolig havn. Stillhet blir for fristende. De er ikke egoister, men mennesker som har mistet evnen til å navigere seg tilbake i livet, tilbake til deg.

 

Og til dere som har selvmordstanker. Tankene dine er naturlige. De fleste får slike tanker i møtet med tunge livskriser og depresjon. Du trenger ikke være redd. De er et tegn på at du er sterkt fortvilet, og at du bør snakke med noen. Og vi er mange som tåler godt å høre om disse tankene, uten å dømme deg. Jeg vil anbefale at du starter med fastlegen din, så kan han eller hun hjelpe deg videre til rett instans. Synes du den terskelen er for høy finnes det også døgnåpne hjelpetelefoner du kan ringe (se for eksempel mentalhelse.no).

Selvmord

angst depresjon parterapi psykolog kognitiv metakognitiv behandling panikkangst privat psykolog