Et perfekt panser

 

Ungdommer har alltid vært et utskjelt gruppe. De har opponert, de har vært risikovillige og ikke alltid sett ut til å gjøre de nødvendige forberedelser for et ansvarlig voksenliv. Rus, uforpliktende sex og hodeløs bilkjøring har lenge skapt bekymring hos voksne. Men de siste årene har den offentlige debatt også uttrykt uro for tenåringer som bryter med alt dette pøblete. Vi ønsker velkommen gode skoleprestasjoner, sunn livsstil og bevisste holdninger, men samtidig roper mange nå et varsku om for høye krav til våre håpefulle. Har vi har vært for kritiske? Har vi oppdratt en generasjon av uspiselige flinkiser?

 

Dagens unge har blitt tildelt beskrivelser som generasjon prestasjon, generasjon perfekt og generasjon flink. Kontrasten til oss slabbedasker som tilhører dessertgenerasjon er diametral. Hva skjedde? Og er den økende flinkheten egentlig et problem?

 

Først og fremst bør vi takke disse hardtarbeidende spirene for den fantastiske innsatsen de gjør. De jobber knallhardt for å lykkes med utdanning, de tar sosialt ansvar, lever sunnere enn noen generasjoner før dem og har store ambisjoner for den verden vi skal bygge i fremtiden. Dette er ikke et problem.

 

Samtidig ser vi at depresjon og angstlidelser er i fremvekst, og mange beskriver belastende høye krav til egen prestasjon. Hvordan skal vi møte disse slitne, flotte og flinke unge? Har vi voksne en klokskap de kan dra nytte av? Kanskje kan vi være litt større, litt klokere og litt varmere enn dem som fortsatt befinner seg i støpeskjeen for identiteter. Da må vi først forstå de mekanismer som lurer under den perfekte overflaten.

 

Mange foreldre og lærere har snakket på seg kjevesmerter i forsøk på å berolige overflinke ungdommer. ”Slapp mer av, ikke være så streng mot deg selv, husk å lek og vær useriøs, gi litt mer blaffen, husk å rampe, livet er ikke så høytidelig som du tror”. Men de flinkeste ser ut til å være uangripelige for gode råd. De virker forbannet bestemt på å forbli fremgangsrike.

 

Grunnen til at de ikke hører på fornuft er at de ikke har noe valg. De er fanget i et jag etter prestasjon og etterlevelse av krav, deres egne krav. Skal vi kunne håpe å avhjelpe dette må vi forstå at perfeksjonisme først og fremst er en angstlidelse.

 

Å ha høye ambisjoner skaper ingen problemer i seg selv. Vi er godt utstyrt for å takle både suksess og motgang. Så lenge ambisjonene er forankret i følelser som glede, lyst, nysgjerrighet, kreativitet, skapertrang og interesse. Men hva hvis ambisjonene er ment å beskytte oss mot noe? Da blir risikoen for å feile så alt for truende.

 

En perfekte overflate er for mange et forsøk å sikre seg mot enhver kritikk og avvisning. Vi frykter alle ubehaget ved å bli tatt. Avslørt som svak og dum, arrestert for å ha dårlige verdier eller ta dårlige valg, eller å tape ansikt ved ikke å leve opp til samfunnets antatte standarder. Dette presset er alltid tilstede og former vår atferd og personlighet. Men for noen av oss kan frykten ta overhånd. De igangsetter et svært ambisiøst prosjekt ved å skalke alle luker, pansre alle svakheter. Frykten motiverer dem til å trene livet av seg, spise supersunt, jobbe for hardt med lekser, delta der det skjer og samtidig finne seg selv. For noen gir dette umulige prosjektet belastningslidelser. Samtidig som det kan være vanskelig å finne igjen seg selv oppi alt dette vellykkede. - Er dette flinke egentlig meg?

 

Alle som har kjent på angstlidelser har fått smake baksiden av ulike varianter av sikringsstrategier. Livets uforutsigbare natur kan man ikke sikre seg mot. Du blir aldri helt trygg, aldri ferdig prestert, du får aldri nok penger eller et permanent vellykket image. Om du så skulle gjøre suksess i alle dine prosjekter, vil usikkerheten fortsatt lure. Det potensielle fallet. Angsten lar seg derfor ikke slukke gjennom flukt, unngåelse og kontroll. Den som bygger murer mot usikkerheten har en jobb for livet.

 

En del av problemet som rammer den flinke er den menneskelige evne til å forflytte våre standarder. Ingen 6-ere, begeistrede bekreftelser eller andre positive tilbakemeldinger har makt til å gi varig beskyttelse mot risikoen for å feile. Om du for eksempel skulle forbedre karaktersnittet ditt fra 3 til 4 vil du raskt forflytte standarden etter, og nå frykte det du tidligere var fornøyd med. Mye vil ha mer.

 

Vi gjør lurt i å analysere hvorfor vi søker å prestere, og til hvilken pris. Går kravene utover noe i livet mitt? Hvis streben ikke er forbunnet med noen belastninger er jo alt bra. Men går den kanskje på bekostning av andre verdier som overskudd, ro, trivsel eller tid til venner, bør vi gjøre en kost-nytte-vurdering. Og skulle du så lande på et ønske om å senke kravene vil du nødvendigvis bli konfrontert med noen nedgravde skjeletter. Grunntanker som at du er svak, dum, stygg eller gjør dårlige valg, og at andre er deg overlegen. Disse trollene bør du trekke langt ut i sola og stille noen kritiske spørsmål. ”Er det sant at jeg vil bli en skuffelse om jeg bruker to timer mindre på lekser, eller at andre vil miste respekt for meg hvis jeg innrømmer at jeg strever?” Den som jobber hardt fordi hun rett og slett har så lyst, vil gjøre det bedre enn den som føler hun må for ikke å svikte, skuffe eller dumme seg ut.

 

Men hvordan skal vi overbevise de flinke og redde? Vil de tro oss? Ungdommer er villkatter og laushunder hele gjengen. De er ikke alltid klar for den gode samtalen. Da vil jeg anbefale følgende metode. Vent til arvingen har sovnet. Snik deg innpå lydløst, ha gjerne på tøfler. Paus et øyeblikk for ikke å vekke mistanke. Bruk anledningen til å hente frem nedstøvede minner fra det lille sovende barnet. Den gang du kjente alle kroker av fireåringens sinn som din egen bukselomme. Fyll deg med kjærlighetsfølelsen og len deg forsiktig frem mot øret på ungdommen og si følgende:

 

”Du har ingen skyld. Du trenger ikke holde pusten. Du trenger ikke holde deg oppe. Gi slipp. Slapp som en glassmanet. Kjenn oksygenet flyte rundt i blodet gjennom hele kroppen. Ingen av de 30 000 milliarder celler glemt. Du er en prestasjon i deg selv. Tenk at vi skulle få leve på samme sted, til samme tid. At vi skulle få være foreldre og barn. Å få se deg utfolde deg i livet, søke interessene dine, se deg ha latterkrampe med vennene dine, se deg være potte sur i pysjamasen, hente deg full og skyldbetynget fra fest på Kleivehallen. Nyt livet. Sov lenge. Se dårlige serier. Bli den du er. Det er alt. Gjør som du selv vil. Kjenn etter. Gjør det sånn passe bra på skole, tren litt, spis litt sunt, gjør litt dumme ting, jobb hardt hvis du har lyst, finn noe som interesserer deg. Sov søtt.”

 

Denne øvelsen har mest sannsynlig liten innflytelse på ungdommen. Men kanskje kan den gjøre godt for deg.

Et perfekt panser

angst depresjon parterapi psykolog kognitiv metakognitiv behandling panikkangst privat psykolog