Som keiserpingvinene på Sydpolen lener vi mennesker oss mot hverandre, for støtte og varme. Vi lever i små familiebaserte flokker som gir kroppslig nærhet, beskyttelse og tilhørighet. Etter krevende dager på barnehage, jobb og skole søker vi hjem til vår trygge relasjonelle ladestasjon. Et sted for forståelse og omsorg, for kjærlighet, hengivenhet og respekt. Hvis ikke vi er slitne da. Eller har det travelt. Eller nylig har krangla.

 

I praksis er hjemmet like ofte en arena for kritikk, sarkasme, avstand og elendighet. Ute på gata holder vi oss i skinnet, smiler høflig og vennlig. Men straks vi kommer hjem åpner vi burene til dyrehagen, og slipper løs all verdens primitive krefter. I hverdagens hete strever vi ofte med å gi hverandre det vi trenger.

 

I psykologien beskrives nærhet og ømhet som en grunnfølelse. To doktorgradsavhandlinger har funnet at evne til å kjenne og uttrykke nærhet/ømhet er den viktigste faktoren for å motvirke psykiske lidelser generelt. Og at de som er god på å vise sårbarhet også er de som rapporterer høyest livskvalitet. Begrepet nærhet kan være litt vanskelig å definere. Men vi snakker i grove trekk om alle prosesser som bringer to eller flere mennesker nærmere hverandre, emosjonelt. Sentrale komponenter i en slik nærhet er omsorg, aksept, åpenhet og hengivenhet.

 

Nærhet skapes gjennom å fortelle kona hvor deilig du synes hun er, skryte av hennes omsorgsevne og intellektuelle kvaliteter. Det er å si til mamma at du synes det er vanskelig når hun prioriterer sin nye kjæreste fremfor deg og dine barn. Det er å være åpen med venner om seksuelle problemer. Det er å skryte av din kollega for hennes utrolige analytiske evner. Det er å gi kompisen din en klem og si at du føler deg heldig som har han som venn. Det er å fortelle tenåringsdatteren din at hun skal være stolt av sin kropp og sin seksualitet.

 

Noen kjenner kanskje klamheten senke seg bare ved tanken på å skulle gå så nært andre mennesker som jeg her foreslår. Men frykt ikke, nærhet er en mulighet, ikke en plikt. Du må ikke fortelle svigerfar om dine impotensplager. Og datteren din trenger ikke nødvendigvis at du direkte skryter av hennes seksuelle selvstendighet. Omsorg, aksept, åpenhet og hengivenhet er her mer en holdning som preger din kontakt med andre. Som at du er imøtekommende og interessert i kjærestene hennes. Og at skulle dere være så uheldige å ramle over en sex-scene på NRK en søndagskveld klarer du kanskje å tulle litt med det, heller enn å synke stille ned under sofaen.

 

Nå ble det mye sex her. Sex er en viktig del av nærheten mellom mennesker. Men like viktig er at vi berører hverandre, sier at vi er glad i hverandre, beundrer hverandre, skryter av hverandre, kan fortelle om egne sårbarheter, sier unnskyld.

 

Nærhet er fordømt vanskelig. Hvorfor? Som parterapeut møter man på veldig mange som har mistet nærheten. Hva gjør at kjærestepar som ikke kunne få nok av hverandre på 80-tallet nå lever parallelle separate liv? De som kunne fortape seg i hverandres kropper og sinn, ligge i timer under en stjernehimmel og bare skravle, kanskje drømme om en gang å skrive en bok sammen. Noen opprettholder familien og fasaden, men separerer sengene. Noen klarer ikke å si at de elsker ektefellen sin. Hvor ble den pokkerns nærheten av? Hvorfor må noen leve liv hvor seksualitet, omsorg, komplimenter, beundring og toleranse er borte?

 

Jeg har ingen fasit til dette spørsmålet. Men jeg har noen mistenkte i denne alt for vanlige tragedien

 

Den første mistenkte er frykt. Mange er redd for å uttrykke seg genuint fordi de er redd for ikke å bli tatt på alvor, bli trodd på og bli respektert. De føler seg kanskje grunnleggende misforstått, blir desperat, argumenterende og anklagende. I stedet for å gå nært, vise sårbarhet og si at jeg blir sjalu når kona ler og nyter livet der ute blant byens flotte menn, velger jeg heller å sende en anklage i hennes retning. – Kan du ikke snart begynne å oppføre deg litt anstendig ute på byen. Klarer du ikke å holde ut én eneste kveld ute uten å måtte være midtpunktet? Er du virkelig så oppmerksomhetssjuk?

 

Dette medfører selvfølgelig at hun blir forbanna og jeg føler meg misforstått, og ingen av oss klarer å snu. Jeg vet at nærhet hadde vært lurere, si unnskyld for eksempel, men det går bare ikke. Jeg har for mye å risikere. Tenke seg, at jeg skulle si unnskyld, det er jo som å innrømme at jeg har gjort noe dumt. Nei.

 

Mistenkte nummer to er skam. Vi mennesker har en spesiell evne til å skamme oss over 100 % normale menneskelige forhold som det å ha en seksualitet, å ha en normal kropp, å være i stand til å gråte og det å være blant den halvparten av befolkningen som har en psykisk lidelse i løpet av livet. Jeg tror ikke dyr har det på samme måte. En katt jeg kjenner virker veldig selvfølgelig i sin fremferd. Han kan se meg rett i øynene, slikke seg bak, for så å rolig se meg rett i øynene igjen. En utrolig skamtoleranse.

 

Hvorfor vi skal måtte bære denne skambyrden vet jeg ikke, om det er arvesynden eller at evolusjonen skal ha kommet frem til at skam er nyttig. Uansett, vi er fulle av denne kraften. Det å gå nær er vanskelig. Bare prøv å se et annet menneske i øynene i ett minutt, så vil du kjenne dette behovet for å distansere deg. Jeg tror det er helt naturlig og nødvendig for oss mennesker å alltid bevege oss i en balanse mellom åpenhet og skam. Men mange av oss ville hatt godt av å trene på mer åpenhet.

 

En tredje mistenkt er sinne, indirekte uttrykt. Nære relasjoner skaper alltid friksjon og irritasjon. Vi er dømt til å såre og provosere hverandre. Men så lenge vi klarer å uttrykke dette sinnet på en god måte, tar relasjoner sjelden skade av det. Nærheten er midlertidig borte, men kommer tilbake når situasjonen har roet seg. Innestengt sinne kan derimot skape varig skade i en relasjon. Ikke alle følelser egner seg godt til lagring. Sinne som ikke blir kommunisert direkte kan bli omdannet til en eddik vi kaller passiv-aggressivitet. – Neida, det er ikke noe galt, men jeg orker bare ikke ligge inntil deg nå. Sinne uttrykt gjennom emosjonell distansering.

 

Så, hvordan bli et nærere menneske? Da må du nok jobbe i mot din redsel, skam og passiv-aggressivitet. Du kan bevisst velge å være modig. Risikere avvisning og manglende forståelse. Du kan velge å bruke åpenhet som medisin mot skammen. Og du kan velge en tydelig selvhevdende kommunikasjon, fremfor diffus hinting og distansering.

 

I fare for å fremstå som rene Dr Phil, tar jeg sjansen på et lite kommunikasjonsstips til slutt. Hold deg mest mulig til din opplevelse og dine følelser, ikke fall for fristelsen å fortelle hvordan den andre har sviktet og er ansvarlig for hvordan du har det. Ingen liker å bli belært.