Ulv og bjørn observert i norsk samfunnsøkonomi!

Offentlige institusjoner var lenge fredet terreng i norske skoger. Der kunne rødnissene leve ut sine verdibaserte liv, uten å bekymre seg for inntjening, profitt eller produksjonskrav. Hvert år fikk de utdelt store hvite snøresekker med penger, med beskjed om å levere så gode tjenester som mulig for gitte midler. Alle var fornøyde. Frem til en liten ulv, kjent som New Public Management, stilte et irriterende riktig og viktig spørsmål. - Kan skattebetalernes penger brukes mer effektivt?

 

Frem til denne dagen hadde offentlige og private institusjoner levd i ulike biotoper, under fundamentalt forskjellige naturlover. Private bedrifter og deres blånisser hadde, som i dag, et avklart oppdrag. De skulle innbringe mest mulig profitt til sine eiere. Så lenge de holdt seg innen norsk lovverk, hadde de ingen rådende naturlover utover den rent kapitalistiske. De måtte gjerne være klimanøytrale, tilby firmahytter i inn og utland, og være morsomme arbeidsplasser. Så lenge slike forhold ikke sto i konflikt med eiernes interesse – langsiktig høy avkastning. Tanken kan virke kynisk, og det er den vel også, men det må ikke forveksles med ondskap.

 

Offentlige tjenester derimot, hadde lenge et annet mandat. Dette var funksjoner som fellesskapet, aka staten, en gang hadde bestemt at vi alle skulle spleise på gjennom skatteordningen. Institusjoner som sykehus, skole, eldreomsorg, forsvar og barnehager var ønskede ressurser for fellesskapet. Ikke for at de skulle skape profitt, men fordi tjenestene var verdifulle i seg selv.

 

Denne ryddige inndelingen sto støtt gjennom lange tider. Frem til ulven begynte å stille betimelige spørsmål. - Hva om rødnissene samarbeider med blånissene i utarbeidelsen av offentlige tjenester? Skogens konge og hans politikervenner syntes dette var en god idé. Her følger et utdrag fra første samarbeidsmøte mellom de blå og de røde.

 

• Effektivitet oppnås best gjennom motiverte arbeidere. Vår erfaring er at penger er veldig motiverende. La de offentlige institusjonene tjene penger ut fra hvor mye de leverer. Jordbærplukkere på akkord jobber raskere enn plukkere på fastlønn.

• Men sykehus, barnehager og skoler tjener ikke penger.

• Neida, men de trenger ikke tjene penger på ordentlig. Vi har utviklet et motivasjonsspill hvor tjenestene de leverer kalles produksjon. De produserer produkter som de kan selge til oss! En psykologsamtale koster 250 kr ansikt til ansikt, kanskje 50 kr hvis den er over telefon. Og hvis jobben er skikkelig vanskelig, for eksempel hjernekirurgi, koster den mer. Tiden hvor budsjettmidlene ble delt ut i snøreposer er over. Hvem orker å jobbe når pengene bare flyter rundt? Vi lar de leke butikk.

• Men samtidig er det jo en vesensforskjell mellom å montere lysarmatur og å holde et døende menneske i hånda.

• Hvordan da?

• Nei, det har noe med verdier å gjøre tror jeg. Vi ønsker at offentlige tjenester skal ha så høy kvalitet som mulig. Ikke bare at de skal være kostnadseffektive.

• Selvfølgelig skal vi ha høy kvalitet! Dere skal jo misforstå alt også da. Kvalitet er skikkelig viktig. Vi har en kar på laget dere skal få snakke med. Han heter Bjørn, og jobber med kvalitetssikring. Han ringer dere.

 

Bjørn var veldig god. Han ville betrygge rødnissene om at kapitalismen også inneholder moduler for kvalitetskontroll. I tillegg til ren pengeinntjening kan man sette opp systemer hvor høy kvalitet blir prioritert foran lav kvalitet. Hvis tjenestene leverer for lav kvalitet bytter vi bare leverandør. Eller vi kan innføre dagbøter ved fristbrudd for eksempel. Vi kjører en kombinasjon av markedstankegang og fortløpende kvalitetskontroll.

 

Rødnissene var fortvilte. Blånissenes logikk var bunnsolid. Den var fornuftig til beinet. Og den var ikke ond. Tomme for motargumenter måtte rødnissene kapitulere. Blånissene flyttet inn i styrerommene ved alle offentlige instanser. Rødnissene gråt. - Dere vant kanskje makta med all deres fornuft. Men følelsene våres får dere aldri. Vi forbeholder oss retten til å fortvile over dette nederlaget til tidenes kveld.

 

I starten var utviklingen en fest. Hele offentlig sektor tok av i effektivitet og kvalitetskontroll. Mange nye ord fra markedsøkonomien ble tatt i bruk og blånissene hadde en tilfredsstillende kreativitetsstigning vedrørende iverksettelse av behovsprøvde skjema for kvalitetssikring. Blånissene dirret, sitret og lyste. Skjønt deres røde venner virket uinspirerte.

 

Etter noe tid begynte pilene å peke litt nedover. Blånissene likte dette dårlig og iverksatte tiltak. De doblet antall administrasjonsmøter og sørget for ukentlig tilbakemelding på produksjonsresultat og avvik fra forventet inntjening. Produksjonsmodellen var nå fullintegrert i all mellommenneskelig kontakt i offentlig sektor. Ikke et møte, ikke en lunsj, uten at produksjon og inntjening var tema på en eller annen måte. Men den forventede positive effekten av butikkleken lot vente på seg, så blånissene spurte Ulv om råd.

 

- Hmm, sa ulv. Det finnes en gammel naturlov..., nei det er sikkert en dårlig idé.

- Få høre, ivret blånissene.

- Nei, jeg vet ikke om den har vært prøvd på mennesker før. Skjønt, hele dyreriket bygger på dette prinsippet, sa ulv.

- Spytt ut, ropte blånissene.

- Altså, naturverden bygger på konkurranse. Hvis skogen hadde nok mat til alle ville utviklingen stoppet. Problemet i offentlig sektor er den rådende opplevelsen av trygghet. Forrige oppsigelse av en offentlig ansatt var vel på 90-tallet eller no. Dere må øke spenningsnivået, sa ulv.

- Begynne å sparke folk, lurte blånissene.

- Nei, det er ulovlig. Og husk, ulovlighet er ikke lønnsomt på lang sikt, sa ulv.

- Så hvilke oppstrammende tiltak foreslår du, spurte blånissene?

- Kutt alle budsjetter med titalls millioner, og gå hardt ut i alle møter og i media med ”millionunderskudd”. Ingenting motiverer så mye som trusselen om underskudd, et ord som lett leder tankene til nedskjæring, nedbemanning og undergang. Redde menn løper fortere, sa ulv.

- Gud, du er dyktig, sa blånissene.

 

Nedskjæringsbølgen flommet over landet. Ingen by eller bygd lå upåvirket tilbake. Blånissene var igjen gnistrende optimister. Men pilene var fordømt fastlåst i nedadgående retning.

 

Eksterne organisasjonspsykologer ble hyret inn og diagnose satt. - Arbeiderne deres mangler visjoner og inspirasjon. Dere har kjørt dem for hardt. Jobb skal ikke bare være produksjon, det skal også være meningsfullt. Vi anbefaler teambuilding og verdikonseptualisering. Del i grupper og arranger interne konkurranser for utforming av organisasjonens verdier i stikkordsform, eksempelvis Kvalitet, Bærekraft og Kreativitet. Ekstra avspaseringsuke til gruppene med de beste ordkombinasjoner. Deretter en kickoff med fest og gratis materiell med logoer på.

 

Den negative trenden fortsatte like fullt. Fraværet økte, trivselen gikk ned, og mange rødnisser protesterte mot det de mente var feilaktige mål for kvalitet. - Hvor lang tid jeg bruker på epikriseskriving er ikke et mål på behandlingskvalitet! Hvorfor ser dere ikke på hva jeg faktisk sier der inne, for ikke å snakke om all fagkvaliteten som ligger i det jeg IKKE sier. Blånissene fikk lite ut av denne tilbakemeldingen.

 

En mørk høstdag gikk alt i svart. Den store Blåalarmens hyl skar plutselig ut over landet. Offentlig sektor var blitt IKKE-EFFEKTIV. De store tannhjulene i samfunnet satt fast i byråkrati, sakspapirer og kvalitetsindikatorskjemaer.

 

Grunnfjellet i det moderne samfunnet ristet, og opp av kaoset reiste en enorm gråsprengt skikkelse seg. - Hva i helsike holder dere på med! Har dere ødelagt landet?

Det var den store grå pappanissen som var vekket etter å ha sovet i lange tider. Smånissene pilte alle til hver sin kant.

 

HEY! Kom tilbake hit, med en gang. Fordømte blånisser! Dere vet jeg er glad i dere. Men dere må ikke finne på å tro at vi kan måle faglig kvalitet og ekte humane verdier på denne måten. Er dere ikke edru? Når jeg ligger med nissemamma, tror dere jeg bruker stoppeklokke og deler ut skjema for sextilfredshet i forkant og etterkant? Herregud.

 

Og en annen ting. Dere MÅ ikke snakke til rødnissene om disse blågreiene. De blir demotiverte av det! Ta dere av de lange økonomiske linjene, uten at rødnissene må høre om det på møter og slikt. De blir triste og ineffektive av det. Og i verste fall kan de bli like langsynte og kyniske som dere! Rødnissene må få dyrke sin faglighet i fred. De trenger ikke vite hva som skjer under panseret! De er nærværsarbeidere. Presten, legen eller sykepleieren som gir et budskap om en elskets død skal ikke kunne noe om produksjon, effektivitet eller bærekraftige økonomiske vekstindikatorer. Hun skal være nærsynt, varm og elskende!

 

Og ikke tro dere slipper unna, rødnisser! SLUTT Å SYT! Stand up and fight! Hvordan kunne dere tillate blånissene inn på sjefskontorene deres? Blånissene kan jo ingenting om faglighet og ekte verdier. Blånisser er og skal være langsynte. Blått er kraften som motiverer mennesker til vekst, inntjening og eierskap av ressurser. Uten denne kraften ville verden aldri endret seg. Vi ville forblitt fanget i naturtilstanden, uten noensinne å ha utviklet flyvemaskiner, aeropress-kaffe eller fredfulle sivilisasjoner. Men blå er en kald farge. Den må alltid utblandes med deres varme rødme.

 

Etter at det verste sinnet hadde lagt seg fikk alle nissene sitte på fanget til grånissen, fordelt på venstre og høyre lår. - Hør nå barna mine. Jeg er det radikale sentrum. Og jeg sier dere, vi trenger hver eneste røde og blå nisse i denne skogen. Men denne gangen har de blå tatt seg uhørt til rette. Fikk dette fortsette er jeg redd en dødbringende kulde ville trengt inn i humanistiske fag og skapet avstand, kynisme og undergang. Blånisseord som effekt, pasientforløp, pakkeforløp og standardisering må aldri erstatte rødnissenes ord for medmenneskelighet, varme, håp, ømhet, inderlighet, likeverd og omsorg.

 

Har vi ikke lært av yrkesfagenes undergang? De en gang så stolte håndverkslaugene står igjen som ribbede høner, masseproduserte skrekkskapninger av gips, betong og aluminium. Dyder som kvalitet, ære og stolthet over egen funksjon i samfunnet tapte anbudsrunden. Erstattet av en råttent god deal ingen klarte å si nei til.

 

Nei, vi må bevare offentlige nasjonalparker som helse, skole, omsorg og forsvar. Alle blå og røde nisser, foren eder! Det er i møtet mellom varme og kalde krefter at liv kan blomstre. Det var i møtet mellom solens flytende varme og rommets isnende død at liv en gang oppsto.