Mange mennesker liker å bli forstått. De er opptatt av at deres behov, følelser og synspunkter blir møtt av andre. De setter pris på anerkjennende nikk og innlevende stønn når de forteller om sin håpløse livspartner. Og gode venner er ofte forståelsesfulle.

 

Mange kjærester er dessverre ikke så forståelsesfulle. De protesterer og angriper tilbake, selv ved den mest utspekulerte og vanntette kritikk. På nittitallet var avstanden mellom partene så stor at man diskuterte om ikke problemet kunne skyldes at menn er fra Mars og kvinner fra Venus. Men manglende forståelse på tvers av madrassprekken ser ikke ut til å skyldes kjønnsbarrieren alene. Også like-kjønnede ekteskap inneholder endel uoverensstemmelser.

 

Hvorfor er så kjæresten mindre forståelsesfull enn venner?

 

Fordi kjæresterelasjoner er en tilknytningspsykologisk kamp på liv og død. I det du knytter deg til et annet menneske, binder du deg til masta. Du står ikke fritt til å bry deg litt, passe eller mye om den andre. Ubevisst går vi all-inn. Selv den avstengte mannen som ikke har sagt et kjærlig ord til kona på 20 år er djupt koblet til den andre.

 

Vi mennesker danner psykologiske bånd til de viktigste personene i våre liv. Naturen har funnet ut at vi fungerer best den enkeltes psykologi kan veves sammen med andres psykologi. Og denne strategien ligger dypt forankret i dyreriket. Konrad Lorenz fikk nobelprisen i fysiologi/medisin blant annet for sine studier av ny-klekkete gåsunger som tasset etter han i troen på at han var mor. Hos dyr kalles dette båndet preging, hos mennesket tilknytning. Og i dette båndet finner vi utviklingsgrunnlaget for vår forståelse av egne og andres følelser.

 

Se for deg et barn som faller og slår seg, det gråter intenst. Far løfter opp og trøster. Gjennom ansiktsmimikk, lyder og inntoning viser far at han ser barnets fortvilelse og ubehag. Samtidig vil den voksne ideelt sett ikke bli sugd inn i barnets sterke følelser, men markere en forskjell. - Jeg ser at du er lei deg, jeg viser varm medfølelse i smilet mitt, men er samtidig roligere enn deg. På denne måten utvikler barnet både en kontakt med egne følelser, lærer å regulere de opp eller ned, og å skille mellom sin og pappas indre verden. Du og jeg er to forskjellige individer, og våre følelser er ikke identiske.

 

Dette er starten på utviklingen av såkalt mentalisering. Vår evne til å forstå og skille mellom vår egen og andres mentale verden. Forstå hvordan mine tanker, behov, verdier og følelser svinger i takt med opplevelser i mitt liv, og at disse ikke nødvendigvis svinger i takt med viktige andres opplevelser.

 

Når mennesker omgås mentaliserer vi hverandre hele tiden. Vi lytter til den andres tonefall og fanger opp følelser i ansikt og bevegelse. Vi lytter hele tiden til den andres budskap, hans underliggende følelser og hvor oppriktig han er. Og ofte er vi utrolig gode på å lese andre. Vi fanger opp underliggende nervøsitet, misbilligelse eller subtil aggresjon.

 

Når noen forteller oss en historie vi ikke er direkte berørt av er vi ofte gode til å mentalisere alle parter. Vi kan forstå hennes ønske om mer følelser og pasjon fra ektemannen, samtidig som vi kan forstå mannen som føler stadig mindre trygg på at han vil bli tatt godt imot hvis han virkelig slipper ut sin indre romantiker.

 

For å se verden slik den virkelig er må vi leke med vår fantasi og sjonglere alternative antagelser og hypoteser. Slik sosial forståelse er vår suverent mest avanserte kognitive funksjon. Og moderne atferdsbiologer tror denne egenskapen var nøkkelen til menneskers fantastiske overlevelsessuksess på jorden. Utvikling av språk og mentalisering gav enorme fortinn både for samarbeid i flokken og for å kunne forutse fiendens neste trekk.

 

Så, hvorfor klarer vi ikke tenke klart og mentalisere når vi krangler med kjæresten? Jo, fordi slike krangler er så truende. I bunn av konflikten ligger frykten for å bli forlatt eller å bli dominert av den andre. Når vi mennesker føler oss truet aktiveres en såkalt fight-or-flight respons, og mentaliseringsevnen skrues ned. Når alarmen går nedprioriteres evne til refleksjon og empati, autopiloten (også kalt reptilhjernen) overtar.

 

Når kjærester krangler er oftest mentaliseringsevnen midlertidig forduftet. Mentaliseringssvikt kommer i hovedsak i form av for mye eller for lite tilgang til ens indre opplevelse.

 

I såkalt psykisk ekvivalensmodus mister vi evnen til å leke med perspektiver, og vi blir fastlåst i vår vinkling. Den indre og ytre verden blir den samme. - Jeg føler meg avvist av deg, og det betyr at du er avvisende! Jeg føler meg så djupt såret, og da spiller det ingen rolle hva du egentlig mente med det du sa! Min opplevelse er ikke ett av flere perspektiv, men det ene sanne. Da har vi jo ikke så mye å snakke om egentlig, bortsett fra at vi kan bytte på å slå hverandre i hodet med gamle historier om svik og frustrasjoner.

 

Den andre varianten av mentaliseringssvikt er når vi går i såkalt pretend-modus. I disse tilfellene har vi tilsynelatende en diskusjon hvor vi deler våre opplevelser og forsøker å forklare hvordan den andre har sviktet. Men vi tørr ikke gå inn i de egentlige følelsene som ligger bak. Kanskje har vi mest lyst å grine, men holder oss heller hard og saklig. Kanskje er vi rasende over den andres overkjørende stil, men kommer oss ikke ut av en passiviserende gråt. Eller vi kjenner kanskje at krangelen kan løses hvis vi bare gir den andre anerkjennelse for at han også har rett i sin opplevelse, men ingen nerver i kroppen har lyst å si unnskyld.

 

Er du fanget i en av de overnevnte modusene er det egentlig bare å rulle inn årene. Fight-flight må ned, mentaliseringsevnen opp. Den mest effektive måten å gjenreise mentalisering er å trille den i gang, gjennom å se flere perspektiver på en gang. At du kjenner din egne smerte knyttet til et loslitt og hullete samliv, samtidig som du ser sorgen og savnet hos den andre. Ser du nøye etter i øynene til din frådende duellant, kan du kanskje se forbi de villedende signalene fra pretend-modus og helt inn til den undertrykte redselen, sorgen eller savnet.

 

Men klart, de færreste av oss klarer vel å bruke slike varme, empatiske og mjuke teknikker når vi sloss med våre kjære. Heldigvis finnes det mer banale metoder for å tvinge frem flere perspektiv på en gang. Et ektepar jeg kjenner har innført regelen om at all krangling skal foregå uten klær. Nakenhet har en heldig tendens til å fungere som en linse for partenes ensformige syn på hverandre. Det rene sinnet blir brutt opp i minst et annet perspektiv, nemlig erotikk eller komikk.