Mine mørkeste stunder som forelder er når jeg kjefter på de to guttene mine. Som i dag, da minstemann ville bytte matboks på vei ut trappa. Forbanna irriterende forslag fra han, perfekt timet for å sabotere meg. Selvfølgelig skjønte han at jeg hadde dårligere tid enn han. Og det verste er at matboksvalg ikke pleier å være spesielt viktig for han engang. Forbanna irriterende var det. – Nå kommer vi i hvert fall for seint. – Nei, du kan ikke bytte matboks, det blir for dumt. Men viljen til en fireåring er hard som en kvist. – Jamen, jeg skal ha en annen matboks!

 

Jeg kunne kjenne hvordan fjøra trakk seg opp inni meg. Hele meg, som en spent bue. Og plutselig røyk sikringa. Jeg kvessa tennene og hogde djupt i de små guttekroppene. Jeg kjente hvordan det mjuke kjøttet ga etter for den sinte stemmen min. De gjorde ingen motstand mot raseriet. De hadde ikke den makt. Skulle de prøve å tale meg i mot kunne jeg bare knekke viljen deres tvert av. Det er fortsatt mange år igjen før de kan gjøre motstand. Før de kan komme seg bort. Før de kan velge meg bort.

 

Å kjefte på barn er å utøve vold mot deres selvbilde. Det skader deres følelse av integritet, egenverd og selvrespekt. I barneverden er kjeft noe av det mest alvorlig som kan inntreffe. På linje med fengsel og husarrest. Når de voksne kjefter krymper du inn i deg selv. Du slår blikket ned, vender deg bort og gråter. Du har skyldfølelse for det du har gjort. Eller du har skamfølelse for den du er.

 

I dag har vi avskaffet fysisk vold i barneoppdragelse, og de færreste barn opplever heldigvis direkte vold. Men den verbale voldstradisjonen holdes fortsatt i hevd i de tusener hjem, barnehager og skoler. Kjefting ser ut til å være en sentral del av oppdragelsen. Med jevne mellomrom opplever nok de fleste barn at de voksne smeller til med skarp og foraktfull stemme og dømmende ord. Denne formen for vold og overtramp er ikke noe bare de andre, de dårlige foreldrene, gjør. Kjefting er rimelig velintegrert i vår kultur. Skjønt noen barn utsettes for mer av denne skadelige påvirkningen enn andre.

 

En grunn til at kjefting er såpass mye anvendt i barneoppdragelse er trolig en holdning om at barn bør tuktes for å lære. – Han må jo erfare at slik oppførsel får konsekvenser. – Hun fortjente en korreks, slik hun holdt på.

 

Men er kjefting egentlig konstruktivt? I denne anledning behøver vi et skille mellom grensesetting og kjeft, for disse to kan ligne litt på hverandre. Spørsmålet vi må stille oss før vi tordner til er hvilke krefter som er i sving. Kjefting kan kildesorteres i fire bokser.

1. Barnets behov for trygghet.

2. Læring av viktige verdier.

3. Foreldres personlige behov.

4. Foreldres egen elendighet.

 

Vi voksne har ansvar for barnas sikkerhet. Hvis 15åringen din sniker til seg bilnøklene, eller femåringen ønsker å hoppe fra timeteren, er det ditt ansvar hvis noe går galt. Derfor må vi noen ganger rope ut. Noen ganger av redsel og andre ganger i sinne. – Hva tenkte du på? Det er kjempefarlig å løpe ut på parkeringsplassen. Jeg ble skikkelig redd for deg. Kom, å få en kos! God kritikk krever presis kommunikasjon. Nemlig at vi er tydelig på at handlingen korrigeres, ikke personen. – Det var ikke noe lurt å springe over veien, Viktor. Jeg ble veldig redd for at noe farlig skulle hende deg.

 

Vi står også ansvarlige for å lære barna våre asfaltjungelens regler for folkeskikk og hvordan være et godt menneske. Rett som det er må vi inn og være en utvidelse av dere begrensede samvittighet og mellommenneskelig forståelse. – Jeg kan godt skjønne at du har veldig lyst å spille på lag med Leon og Alexander, men tenk hvordan du ville følt deg hvis de andre ikke ville ha deg med på laget. Så nå skal du spille med dem som treneren bestemmer, uten å klage på medspillerne dine.

 

Andre ganger trenger vi å sette grenser, ikke for å oppdra barna, men for å ta vare på våre egne interesser. I familiekampen er det mange spillere på banen og mange behov. Som ansvarlige ledere må vi sørge for en fin fordeling av alles behov. Søvn, mat, ryddighet, vennetid, romantikk, trening, økonomi, jobb og ferie, alt henger i hop med alt, og må være i noenlunde harmoni. For å oppnå en slik balanse vil lederne ofte være nødt til å sette grenser overfor barna som ikke nødvendigvis handler om sikkerhet eller oppdragelse. Bare ren og skjær administrering. Da kan du med rolig stemme si: – Nå vi jeg at dere kler på dere, slik at mamma rekker jobben sin.

 

Grensesetting langs disse tre nevnte aksene er ofte nødvendig og forståelig for barna. Så lenge kommunikasjonen er spesifikk, forutsigbar og innenfor rimelighetens grenser. Den skadelig kjeftingen tilhører den fjerde gruppen – kjefting fordi du er sur.

 

Noen ganger kjefter vi ikke fordi vi bør, eller fordi vi må, men fordi vi kan. Fordi barna ikke er i stand til å forsvare seg. Vi kjefter ikke på kolleger, bekjente eller naboen. Hvis ikke vi er sånne folk som kjefter på kolleger, bekjente eller naboen da. Nei, vi tar ut aggresjonen på de vi er trygge på. Og tryggest av alle er barna våre. Fordi de ikke er i stand til å sloss tilbake. Og fordi de ikke kan velge oss bort, ennå. Slik en kjæreste kan.

 

Denne makten vi har over våre barn er et enormt ansvar. Vi må ikke bruke barna som urettmessig ventil for de frustrasjoner som koker inni oss. Familielivet renner over av anledninger til å ventilere aggresjon. De fleste familiemedlemmer er irriterende. De roter, de sutrer, de klager, de er egoister og de er ofte rett og slett i veien. Den som leter etter en grunn til å kjefte trenger sjeldent lete lenge. Men den største kilden til irritasjon i familien er deg selv. Stort sett skjer destruktiv kjefting når vi voksne er uregulerte. Sovet for lite, har for mange baller i lufta, er frustrerte fra andre forhold i livet, eller at vi rett og slett er for seint ute til en avtale.

 

Alternativet til kjeft er ofte selvkritikk og å ta ansvar for eget liv. Barnas oppmerksomhet må styres. De er assosiative. De har det ikke travelt. De skal aldri rekke ferga de. Det er ikke deres feil at du kommer for seint på jobb. At du ikke har tatt nok høyde. At du ikke har maktet å være tydelig på dine behov overfor kona eller sjefen din. Hva er dine behov? Får du dem tilfredsstilt? Hvorfor ikke? Gjør noe med det, ikke ta frustrasjonen ut på barna.

 

Vil du lese mer om kommunikasjon med barn vil jeg anbefale Selvfølelsen hos barn og unge av Guro Øiestad (2011)

Kjefting

angst depresjon parterapi psykolog kognitiv metakognitiv behandling panikkangst privat psykolog