​

Livet er skjørt. Min sjel er uløselig forbundet til en kropp som er sårbar for ulykke, sykdom og aldring. Jeg vet at min tid på jorden er begrenset, men jeg aner ikke hvordan jeg skal dø. Alene i et snøskred til vinteren, eller som 90-åring med kone, barn og barnebarn rundt meg.

 

Dette eksistensielle dypet har vi i oss hele gjengen. Men de fleste mennesker er på merkverdig vis i stand til å leve dagene som om reisen er uten ende. En illusjon av udødelighet og evig ungdom. I våre yngre år virker døden som noe som skal hende en annen. Og mange ungdommer tar sjanser med eget liv. På fest, i bil, i høyden og i fart. De slenger seg i livet, uten emosjonell innlevelse i at dette sjansespillet er tortur for foreldrene der hjemme.

 

Men døden og dypet ligger i oss, selv om overflaten er frosset. Frem til dagen hvor forsvaret smelter og avgrunnen viser seg. Plutselig står du på kanten av ditt eksistensielle stup, svimmel og redd. Herregud! Denne eksistensielle høydeskrekken er bakgrunn for en angstlidelse kalt helseangst. En vedvarende og invalidiserende frykt for alvorlig eller livstruende sykdom.

 

Så hvordan skjer overgangen fra barnets uskyld til en voksens dødsangst? Noen har vært mye bekymret opp gjennom livet, hvor sykdom har vært en av flere katastrofer de har uroet seg for. Andre har vært relativt ubekymrede, frem til noe har rykket de ut av harmonien. Årsaken kan være at de har fått barn, passert store milepæler i egen aldring, opplevd død og sykdom i sitt nettverk, eller de kan ha hatt skremmende kroppslige opplevelser utløst av angst eller depresjon. For mange er årsakene sammensatte.

 

Helseangsten blir en lidelse når oppmerksomhetsfilteret har tettet seg. Hverdagens rytmer og forstyrrelser flyter ikke lenger fritt. Noen skremmende tanker har begynt å bite seg selv i halen og dannet et angstens dragsug. – Noe er alvorlig galt med kroppen min. – Jeg kan ikke dø nå, det er for tidlig. – Tenk om jeg er i ferd med å bli invalid. Slike skremmende tanker underbygges ofte av sterkt ubehagelige kroppslige opplevelser.

 

En typisk historie: Oddvars (35) problemer startet ut av det blå en dag han jobbet overtid på kontoret. Uten forvarsel kjente han et stikk i hjertet. Han skvatt litt, og holdt seg til brystet. Han kunne ikke kjenne puls på flere sekunder, før hjertet plutselig startet igjen med et hardt dunk. Umiddelbart etterpå ble han nummen nedover venstre arm. Han ble vettskremt, og var sikker på at han nå kunne dø der alene på kontoret. I tankene så han for seg kona som ville finne han død over pulten idet hun bekymret låste seg inn på kontoret i løpet av kvelden.

 

Men hjerteinfarktet kom ikke. Samme kveld googlet han litt om symptomene, og fant det best å bestille legetime dagen etter. Fastlegen tok blodprøver, målte blodtrykk, tok EKG, gjorde enkle nevrologiske undersøkelser og lytter til respirasjon og hjerte. Legen gjorde ingen funn, men henviste han for sikkerhet skyld til sykehus. Der tok de ultralyd av hjerte og halspulsårene, spinalpunksjon, MR av hodet og ytterligere blodprøver. Han måtte vente til neste dag på resultatene, og ble tilbydd innleggelse. Han fikk utdelt blått pasient-tøy og ble vist til en seng på et firemannsrom. Der kom han i prat med medpasienter, noen i lignende situasjon og noen som var synlig svekket av alvorlig sykdom. Den natten sov han dårlig, og tankene vandret. – Så dette er min skjebne. Hvordan kan jeg fortelle barna at pappa skal dø?

 

Neste dag kom beskjeden om at han var frisk. Uten at Oddvar kunne si at han ble lettet av den grunn. – Hva om legene ikke har tatt de rette testene? Kanskje er ikke sykdommen synlig på MR ennå? Eller kan jeg lide av en sykdom som ikke legene kan så mye om? Kan det være en type borreliose som vanlig helsevesen ikke fanger opp? Hvor var det Lars Monsen fikk hjelp igjen?

 

Han fikk mye støtte fra venner og bekjente. Noen hadde lignende erfaringer. – Kan det være en cøliaki-lignende tilstand? – Nei, jeg har tatt prøver. – Ja, men det finnes typer av intoleranse vanlige leger ikke oppdager. Det kommer en belgisk professor til Ålesund neste uke. Du må snakke med han. – Kan det være ME? Kan det være ALS? Kan det være Parkinson, MS, Huntington eller TIA?

 

I kognitiv terapi fokuserer vi på klientens holdning til symptomene, til utredningen, til egen bekymring, og til bruk av sikringsatferd - strategier du bruker for å holde deg i live. Klienter med helseangst tolker ofte uklare symptomer som tegn på at de nå skal dø, de frykter at utredningen har vært mangelfull, de tror bekymring er nødvendig for å oppdage sykdom og de bruker gjerne flere typer sikringsatferd. De oppsøker lege, de oppdaterer daglig mennesker rundt som om symptomene, de holder seg til den utsatte kroppsdelen, de sjekker puls og de begrenser fysisk aktivitet. Målet er å oppnå mer trygghet. Men konsekvensen på lang sikt er ofte at all denne atferden gir økt kraft til angstens virvelvind.

 

Så hva skal Oddvar gjøre? Skal han be om henvisning til en spesialistavdeling? Skal han reise til en ekspert i Tyskland? Skal han innom Norsk Borreliose Senter? Skal han ringe Lars Monsen? Skal han oppsøke en healer? Helbredelse ved bønn?

 

Verden er stor og ingen tror vel at legevitenskapen har alle svarene på hva som kan feile en kropp. Jeg dømmer derfor ingen som ønsker å tenke utenfor den etablerte boksen. Kanskje finnes det svar utenfor Molde sykehus. Mitt poeng er at utredningssporet er uendelig. Og du må tenke nøye gjennom hvor mye utredning som er bra for deg. Dette hensynet må norske helsemyndingheter også ta. Vi kunne innført flere screeningprogrammer for å fange opp sykdom. Så hvorfor gjør vi ikke det? Fordi utredning skaper angst, legger beslag på mye ressurser, og ender ofte opp med såkalte falske positive. At vi finner kroppslige avvik som ikke ville skapt sykdom, men som likevel utløser behandling. At man gjør medisinske inngrep som i praksis gjør mer skade enn gagn.

 

I likhet med helsemyndighetene må hvert enkelt menneske innta en holdning til egne plager. Skal jeg undersøke mer? Eller skal jeg gi slipp på symptomene og ta et høstbad i Kringstadbukta? Å forutse egen død er skikkelig vanskelig. Ikke bruk for mye tid på å kontrollere noe som ikke er kontrollerbart. Er du villig til å være dødelig, i likhet med alle andre? En hypokonder jeg kjenner godt åpner hver uke i kalenderen sin med følgende ord ”Aksepter usikkerhet”.

 

Sannheten er at det er sannsynlig at du skal dø, men usannsynlig at du skal dø i dag.

 

Vil du lese mer vil jeg anbefale ”Livet er et usikkert prosjekt”, Wilhelmsen, 2000.