Jeg ser på meg selv som relativt gjennomtenkt og uavhengig. Jeg er i stand til å tenke mine egne tanker. Jeg leser aviser, hører radio, snakker med folk, og danner meg meninger om stort og smått. Jeg bruker mitt intellekt, mine følelser og min intuisjon til å navigere rundt i verden. Bør vi gi Støre statsministerstolen i 2017? Bør kirka åpne for lesbiske prester? Bør sjukehuset ligge på Hjelset eller Storbakken? Men hvor selvstendige er egentlig mine holdninger? Har alle nordmøringer og romsdalinger gjort selvstendige og uavhengige vurderinger av sykehusprosessen?

 

Straks vi trer inn i en gruppe blir vi utsatt for noen lumske krefter, såkalte gruppeprosesser. Disse luringene sniker seg uaktet inn i hjernen og blander seg med de tankene som allerede oppholder seg der. Gruppeprosesser er i stand til å ta kontroll over et menneske fullstendig.

 

Bare se på den stakkars russen som i disse dager løper rundt som hodeløse høns og blamerer seg selv og sine vanligvis så stolte foreldre. De skriver selvnedrige budskap på bilene sine, heller i seg russiske mengder gift, og løper nakne gjennom storgata. Denne fornedrelsen rammer selv de beste hjem. Alt muliggjort av en gruppetilhørighet og en rød eller blå uniform.

 

Slike gruppeprosesser er det forsket mye på. Og den brutale sannheten er at den gode følelsen av individualitet kanskje er rent selvbedrag. Vi blir alle formet av vinden. De færreste er vel så naive at de tror de er uhildet.

 

Jeg liker godt å gå på kino og teater, men synes ofte at praten i korridoren på vei ut av bygget er vanskelig. Da skal vi uttale oss om hva vi synes. Aller helst skal vi gjengi en ektefølt reaksjon på kunstverket, gjerne kombinert med en slags kvalitetsvurdering. Jeg blir ofte usikker i disse situasjonene. Jeg vil jo ikke lene meg blindt på resten av gruppa. Samtidig kan det jo være litt tøft å elske en film alle kompisene hater, eller å redusere teaterforestillingen som kona mi gråter inderlig av til noe fremmedgjort jåleri. Om du vil det eller ikke er du et offer for såkalt konformitet, og tilpasser holdningene dine til gruppen.

 

Forskeren Solomon Aschs viste oss dette gjennom enkle studier hvor mennesker ble bedt om å peke ut hvilke linjer av fire som var like lange. Feilprosenten før deltakerne ble utsatt for konformitetspress var på 1%. Men straks Asch gjorde sin elegante vri økte den til 33 %. Den enkle forskjellen var at Asch instruerte de andre deltakerne til å bevisst svare samstemt feil. Å være en stemme som går midt i mot gruppen kan være tøft.

 

Konformitet er som en naturlov å regne. Den gjør seg gjeldende i selv de mest flyktige grupper av mennesker, i en kø, på en buss, på et venterom, overalt. I tillegg er vi i stand til å føle sterkere tilknytning til noen grupper fremfor andre. Jeg har min gjeng. Noen jeg deler meninger med, heier på samme lag som, går i klasse med. Sosialpsykologen kaller det min inn-gruppe. Som en utfordrende forlengelse av denne egenskapen utvikler vi like lett ut-grupper. De andre. Muslimer, kristne, humanetikere, FRPere, sosialister, RBK, emoer, navere eller nordmøringer. Noen fordommer skyldes langsomvoksende stereotypier om folkegrupper. Men samtidig har forskning vist at menneskers kategorisering i vi og dem skjer svært hurtig og nærmest refleksivt.

 

Den mest kjente studien på dette fenomenet heter Standford Prison Experiment. Tilfeldig rekrutterte studenter ble delt i to grupper. Den ene gruppen skulle være fanger, den andre fangevoktere. De ble kledd opp i uniformer, og skulle drive et vanlig fengsel. Studien var planlagt å vare i to uker, men ble avbrutt etter 6 dager da fangevokterne tok i bruk psykologisk tortur. Fangene ble deprivert for søvn, kledd naken av fangevokterne og tredd hetter over hodene.

 

Gruppeprosesser er heldigvis oftest trivelige. De leder voksne mennesker til i fullt alvor å synge sanger om hvilken farge fotballaget deres har, eller å føle lojalitet til sitt arbeidssted, sin hjemkommune eller sitt folkeslag. Men de samme gruppeprosessene er også årsak til mange av historiens største politiske feilgrep og brudd på menneskerettigheter. Som nazi-Tysklands etniske rensning, sadistiske krenkelser på fanger i Guantanamo eller Abu Graib. Politivold mot ubevæpnede ungdommer. Eller når norske soldater roper Til Vallhall når de er på fredsbevarende oppdrag i Afghanistan. Konformitet og dannelsen av inn- og utgruppe er normalpsykologiske tendenser i enhver familie, ethvert idrettslag, bataljon og religion.

 

Denne kunnskapen har fått oss til å forstå at ondskap ikke alltid kan plasseres hos enkeltmennesker. Forskeren bak Standford Prison Experiment, Philip Zimbardo, vitnet for enkelte fangevoktere ved Guantanamo, da hans forskning gav systemet skylden for fangevokterens bestialske handlinger mot innsatte.

 

I grupper kan vi ha flere tankefeller det kan være verdt å være klar over. Vi risikerer ikke bare å tenke negativt om de andre, men vil gjerne også tenke likt som gruppe – gruppetenkning. Dette begrepet peker på tilfeller hvor organisasjoner og dens kultur har utviklet en aktiv tilnærming for å sikre konformitet. Enighetstenkning vokser og dominerer over realistiske vurdering av andre handlingsalternativer. Gruppepresset bøyer av vår realitetsopplevelse og våre moralske vurderinger. Gruppetenkning kan ta over vår kritiske individuelle tenkning og på den måten skape irrasjonelle og dehumaniserende handlinger overfor utgruppen. Kanskje har du kjent det på kroppen i et møte? Det føles galt, men ulovlig å si fra?

 

En god organisasjon må evne å ta avgjørelser, selv i kompliserte spørsmål. Men et sentralt ideal er å holde prosessene åpne og vidsynte, helt frem til konklusjonen landes. Gang på gang ser vi at beslutningsprosesser skades av et ønske om å opprettholde enighet og samhold. Når det nærmer seg en avgjørelse eller gjennomføring får prosessene mye fremdrift, og avvikende meninger kan ofte bli sensurert. Minoriteter i gruppen vil ofte føle et sterkt press på å uttrykke enighet med majoriteten.

 

Det mest kjente organisasjonspsykologiske eksempel på gruppetenkning er Challengerulykken i 1986. Oppskytningen hadde allerede vært utsatt grunnet dårlig vær, og NASAs ansvarlige ledergruppe var innstilt på å gjennomføre. Dagen før oppskytningen meldte en underleverandør av driverrakettene fra om feil ved en o-ring. De advarte om at o-ringen kunne svikte i de kalde temperaturene den dagen. Denne beskjeden gikk på tvers av ledergruppens optimistiske og ivrige innstilling. Ledergruppen inviterte derfor underleverandøren til et ekstraordinært møte den skjebnesvangre morgenen. Etter fem minutter gav underleverandøren etter. Noen timer etter ble tv-publikum over hele verden vitne til at 7 mennesker døde.

 

Grupper er en naturlig del av menneskelig tekning. Vi gjør ikke feil i å tilhøre en gruppe, men vi er samtidig ansvarlige for tenke selv. Jeg er meg, deg og vi på en gang. De er vi og vi er de. Je suis nordmøring.