Vi mennesker er så heldige at vi er bevisst vår eksistens. Vi har en våkenhet i oss, en arbeidsbenk hvor hjernen opplever og føler livet, samt støper, knar og former nye tanker og ideer. Denne bevisstheten kalles også oppmerksomhet eller arbeidsminne.

 

Vår oppmerksomhet er en svært begrenset ressurs. Hvis jeg leser opp en liste med informasjon, for eksempel en tallrekke, vil du trolig bare huske sju enheter, pluss-minus to. Og skulle jeg samtidig be deg synge You raise me up, ville du mistet motet. Kapasitetsbegrensningene gjør at vi hele tiden må sile ut den informasjon vi ønsker å prioritere.

 

Til gjengjeld har oppmerksomheten vår noen fabelaktige egenskaper. De fleste dyr har liten evne til abstrakt refleksjon utover den konkrete situasjon de befinner seg i. Leoparden som snubler på vei mot byttet forholder seg saklig og konsentrert, om enn muligens litt skuffet over seg selv. Den er bundet til her og nå, mens menneskehjernen har en helt annen frihet. Vi kan forlate øyeblikket, og reise hvor vi vil – fremtid, fortid og nåtid. Vår mentale verden har ikke de samme begrensningene som den ytre. Vi kan besøke steder vi aldri har vært. Vi kan besøke steder som ikke finnes.

 

Vår oppmerksomhet kan beskrives som en elv. Øyeblikkene strømmer avgårde og forbi. Her og nå, går umiddelbart over i fortid. Hjernen vår kjører stort sett på autopilot og mange opplevelser kommer opp automatisk, uten bevisst styring. Som når du plutselig tar deg i å nynne på OL-floka, eller du umiddelbart blir utrygg når noen hever stemmen og rynker brynene. Så lenge livet er relativt lekent og harmonisk kjører oppmerksomheten konstruktive prosesser. Vi er noen lunde til stede i livene vår, er engasjerte i interessene våre, organiserer våre gjøremål og finner løsninger på utfordringer vi møter på. Og det siste, det med å finne løsninger, er nok menneskehjernens spesialområde.

 

Gjennom evolusjonen har vi utviklet en hyperkompetent kreativ hjerne. Vi er spesialister på å analysere situasjoner, finne nye løsninger og nye veier. Samtidig gir vår overassosiative hjerne oss noen utfordringer. Spesielt i et globalisert samfunn hvor vi hele tiden er koblet til en uendelig ekspansiv verden. Vi multi-tasker jobb, oppussing, venner, familie, fritidsinteresser og selvrealisering, hele tiden, hver dag. Aftenposten kunne nylig fortelle at gjennomsnittsnordmannen sjekker mobilen 150 ganger i døgnet. Livet leves som uendelig rekke med assosiasjoner og parallelle oppgaver. Dette gir overkokte hjerner. Stressrelaterte tilstander er en voksende folkesykdom.

 

Denne moderne maniske verden har gjort at mange lengter tilbake til dyrets umiddelbare tilstedeværelse. Vi søker det enkle livet på hytta, uten internett og uten forstyrrende ideer. Og mange er nok flinke til å finne slike lommer av ro i hverdagen. Det være seg yoga, godstolen eller solnedgangen. Vel så viktig som ro, er nok det vi kaller flyt. Tilstander hvor forstyrrende assosiasjoner stilner, og hvor kroppen settes i fokus. Vi kan alle ha godt av å ha interesser, hobbyer eller arbeidsoppgaver hvor vi er sterkt konsentrert om det vi holder på med. Hjernens overivrige forsøk på å løse, forstå og håndtere all verdens forhold stilner. Enkleste måten å oppnå flyt på er nok å hoppe ut av et fly. Jeg tror ikke hjernen til førstegangshoppere driver så mye rundt i fortid eller nåtid (unntak: livet passer i revy). Øyeblikket er så sterkt at assosiasjoner stilner. Heldigvis kan flyt også oppnås på bakkenivå, gjennom tippeligaen, Game of Thrones, lek, sport, dansing etc.

 

En annen utfordrende side ved vår oppmerksomhet er at den kan låse seg i uheldige mønstre. I den stadig flytende bevissthetsstrømmen kan det danne seg bakevjer, hvor hjernen gang på gang gir seg i kast med å løse et problem, uten synlig positiv gevinst. Så lenge grublingen finner frem til løsninger, eller den ikke forstyrrer deg i livet, er den ikke et problem. Men de fleste av oss har noen sårbare tema vi bruker alt for mye tankekraft på.

 

Slike tankefloker kan gi ulike psykiske lidelser, avhengig av tema og innhold for tankene. Hypokonderens kontinuerlige overvåkning av kroppslige signaler i et forsøk på å forutse og unngå egen dødsårsak. Den deprimertes sirklende søken etter det store hvorfor. Hva er meningen med det hele, og hvorfor er jeg så ensom? Den spiseforstyrredes talløse tanker om mat, kropp og helse. Den engsteliges forsøk på å spå kommende katastrofer.

I metakognitiv terapi kalles dette for Cognitive Attentional Syndrom (CAS). Dette begrepet peker på gjentagende tankemønstre hvor man ender opp med å drøvtygge på et fenomen, uten å komme nærmere noen positiv løsning. Og tankekarusellene gjør oss ofte uvel, og skaper vonde følelser.

 

Bakgrunn for slike bakevjer finner vi i hjernens nevrale nettverk. Mentale prosesser skjer gjennom elektriske impulser mellom nerveceller. Og all læring/endring innebærer at vi danner nye koblinger mellom nerveceller. Hjernen inneholder anslagsvis 164 billioner kontaktpunkter mellom nerveceller, og disse er veldig læringsvillige. Koblinger som blir mye brukt, blir sterkere og dermed lettere aktivert. På den måten vil mye bekymring og grubling skape mer bekymring og grubling. Mens rolige tanker skaper flere rolige tanker. Har du opplevd mange svik og mye urettferdighet kan du vikle deg inn i uendelige grublerier tuftet på et sint hvorfor. Har du vært mye redd kan du utvikle litt for mange tanker om hvordan du skal unngå katastrofen i fremtiden.

 

I tillegg så opplever nok mange at de bør tenke mye på problemene sine. Hvem skal oppdage sykdom tidlig, hvis ikke jeg hele tiden er på alerten og følger med. Hvordan skal jeg få meg venner hvis jeg ikke forstår hvorfor jeg er ensom. Hvordan skal jeg bli lykkelig hvis jeg ikke forstår meningen med livet mitt. Men får du egentlig noe bedre liv av å masseprodusere slike tanker?

 

Grubling og bekymring er naturlige deler av et hvert liv. Og ofte kan våre analytiske evner bringe oss nærmere våre mål. Men vi trenger alle ha et litt distansert forhold til tankene våre, så vi kan skille mellom sunne refleksjoner og usunne tankekaruseller.

Vi kan ikke unngå følelser eller tanker. Å anstrenge seg for å ikke tenke på noe er som å presse en flytende ball under vann – den spretter opp igjen med dobbelt kraft. OL-floka låser seg, og gjentas og gjentas. Følelser og tanker er bølger som slår innover oss, utenfor vår styring. Men den gode nyheten er at vi kan lære oss å surfe. Vi kan styre oppmerksomheten vår. Sitter du på en tidkrevende karusell og er kvalm, bør du stille og rolig reise deg og gå av.