I min psykologpraksis møter jeg mange mennesker som er redde. Noen er redde for farer som er nært forestående og relativt sannsynlige – frykt for å miste jobben, bli forlatt eller for å bli nervøse under en presentasjon. Andre er bekymret for vonde ting de lett kan se for seg, men som er lite sannsynlige – bestemte sykdommer, naturkatastrofer eller overfall. Andre ganger har frykten karakter av å være en mer diffus uro, det vi gjerne kaller angst. De er redde for at noe fælt skal skje, uten helt å vite hva dette vonde vil bli.

 

Frykt og angst er naturlige ingredienser i alle liv. Men noen er mer engstelige enn andre, og for en del blir redselen en hindring for å leve det frie og gode livet de ønsker. Problemene kan være nye, eller de kan ha strevd i flere tiår. Felles for mange er at de stiller seg uforstående til hvorfor de strever slik. Frykten virker overdreven og ute av kontroll. De har gjerne tenkt mye på sine plager, og gjort sitt beste for å forstå hva redselen egentlig bunner i. Er jeg deprimert? Opplevde jeg et traume i barndommen? Er jeg ødelagt? Må jeg bare ta meg sammen?

 

Mange kommer i behandling etter en psykisk krasj med tap av kontroll. Psyken har løpt løpsk. – Jeg har jo ingen grunn til å klage. Jeg har jo alt jeg ønsker meg. – Den jobbkonflikten var tøff, men nå er det ryddet opp i, så klarer jeg likevel ikke å legge ting bak meg. Jeg våkner tidlig om morgen med hjertebank og kjenner kvalmen velte opp i meg. – Hva skjer? Har jeg blitt gal?

 

Støttespillere rundt er gjerne mer forståelsesfulle. – Du har opplevd mye det siste året. Vi har vel egentlig ventet på dette, slik du har kjørt på både hjemme og på jobb. – Ja, men slikt kan vel skje den beste. – Nå synes jeg du skal ta i mot sykmeldingen legen gir deg og ta deg tid til å pleie deg selv. Slike trøstens ord lyder ofte bedre når du sier de til andre enn når du skal forstå din egen kollaps.

 

Ofte fører spørsmålet om hvorfor til negative spiraler hvor en dømmer egne reaksjoner. Når det gjelder andre kan vi anta at de har sine grunner. Livet er jo ikke alltid så lett for folk. Men for en selv? – Hvorfor har jeg hjertebank? Hvorfor tør jeg ikke å si noe? Jeg er så svak! Møkkapsyke! Andre sykmeldte har sikkert sine grunner, men hva har jeg å være redd for? Mine følelser er ugyldige. – Blodprøvene var visst fine, men jeg må jo være alvorlig sjuk.

 

Første fase i behandling er å hjelpe folk til å bli mer forståelsesfulle overfor seg selv. I terapi hjelper vi mennesker å forstå hvorfor de kjenner det de kjenner. Vi oversetter ugyldige og diffuse følelser til konstruktive og gyldige følelser. Vi oversetter uforståelige kroppslige symptomer som svimmelhet, hjertebank og nummenhet, til forståelige symptomer på stress og angst.

 

Noen ganger må vi grave litt før vi skjønner hvor stresset kommer fra. Kanskje er symptomene forståelige hvis vi løfter av lokket og ser litt nærmere på de utfordringer du har stått i. Som når vi har hatt for mange baller i lufta over tid, og trenger en pause fra nye utfordringer. Eller når du har vært den tålmodige ektefellen som gjennom år har forsøkt å legge til rette for andres behov og unngå konfrontasjoner, men innerst inne har mest lyst å rive hodet av livspartneren, i hvert rope skikkelig høyt.

 

Andre ganger ligger årsakene til uroen vår på et lavere plan enn det vi kan være bevisst. Og da hjelper det lite å drøvtygge på hvorfor jeg kjenner det jeg kjenner. Hjerneforskeren Ledoux hevder i sin bok Anxious at vi har en tendens til å overvurdere den bevisste delen av vår frykt og angst.

 

Vi kan ikke alltid finne tydelige årsaker til at vi blir kvalme, svimle, får hjertebank eller bare ønsker å bli liggende under dyna. Kanskje ruser kroppen av gårde med angst uten at vi klarer å se hva som skremmer oss. Vi blir lammet av mørke på høylys dag. Og når angsten blir uforståelig begynner vi gjerne med destruktiv grubling og selvdømming. Men selv om angsten ikke er forståelig for deg, betyr det ikke at du er svak, ødelagt eller stakkarslig. Dens natur er deg bare ubevisst.

 

En solid porsjon av din angst og frykt er medfødt og derfor ikke så lett å forstå ut fra egne livserfaringer – som frykten for enkelte dyr, for fremmede, for høyder, for døden og for sosiale prosesser som avvisning og utenforskap. Disse angstene trenger ikke å være rotet i negative livshendelser vi selv har erfart, men er knyttet til nedarvede erfaringer våre forfedre har gjort og overført til oss gjennom evolusjon.

 

Videre har mye angstlæring skjedd på et ubevisst plan gjennom assosiasjoner. Mennesker, fugler, pattedyr, fisker, amfibier og selv enkle livsformer som snegler og andre raringer er i stand til å lære frykt. Når vi opplever skremmende ting vil vi automatisk forsøke å lære noe av disse hendelsene. På denne måten kan en sau lære å assosiere tidligere nøytrale ting som et hvitt bånd med noe han synes er ubehagelig og skremmende, som å få støt.

 

Nå husker du kanskje godt den gangen du tok på et strømgjerde. Men om du ikke husker innlæringen av alle angster er ikke det så rart. For det først kan høye nivå av stresshormonet kortisol blokkere hippocampus, som er sentral i lagring av minner. Derfor husker du ikke nødvendigvis den hendelsen som skapte angsten.

 

For det andre trenger vi ikke en gang å bli utsatt for en skremmende hendelse for å danne nye angstkoblinger i hjernen. Det er nok at en situasjon vi opplever nå kobles sammen med en ubehagelig følelse vi har i kroppen. Som for eksempel at vi kjenner at vi er uvel eller nervøs når vi skal på arbeid, og på den måten kan vi utvikle en fryktkobling til jobben selv om den i utgangspunktet ikke er noe problem.

 

Gjennom slike mekanismer kan vi vikle oss inn i en krattskog av frykt, uten av vi egentlig klarer å se hva som skremmer oss. Heldigvis er vår frykt og angst læringsvillig. Ved å komme oss opp igjen på hesten og ri av angsten vil det naturlig skje det vi kaller en ekstinksjon. At angstkoblingen løses opp, og at vi igjen mestrer situasjonen vi har lært å frykte.

 

Angst er sårbart for mestring. Ved å stå i ubehaget uten å flykte vil den gradvis gå tilbake, uten at vi alltid trenger å snakke oss frem til årsaken til problemet. Og skulle angsten blusse opp igjen, trenger du ikke fortvile. Dette er helt normalt, spesielt hvis vi opplever nye vanskeligheter i livet, selv om disse problemene ikke har noen direkte kobling til den angsten vi er plaget av. Uansett hvilke plager du måtte ha er første skritt å anerkjenne de uten å dømme deg selv, for deretter å gradvis ta tilbake livet du er ment å leve.

Frykten du ikke forstår

angst depresjon parterapi psykolog kognitiv metakognitiv behandling panikkangst privat psykolog