Hvorfor har vi uvilje mot ærlighet?

Mennesket er en skjør og sårbar art. Det nyfødte barnet kommer til verden uten pels og tenner, ute av stand til å beskytte seg. Nakent, åpent og ærlig. Et nyfødt barn lyver ikke. Det sier vel ikke så mye sant heller i starten, men poenget er at det er filterløst. Ingen mur mot verden. Med åpne sanser tar det inn mors bryst, hviler sin skrøpelige kropp i fars armer og prøver sine såre øyne mot den skarpe verden.

 

Gjennom det første leveåret har barnet heller ingen håndbrekk på sine uttrykk. Du lurer ikke på hvor du har et spedbarn. Er det misfornøyd med sørvisen legger det ansiktet i tydelige folder, kanskje overtrukket av et blårødt fargeslør. For å fjerne resterende tvil er den lille i stand til å overraske sine omgivelser med en av naturens frykteligste lyder. Et skjærende skrik, umulig å ignorere. Er barnet fornøyd mjuker det elegant opp alle spenninger i muskulatur og puster dypt ned i magen. Kjenner det glede slipper det ut de herligste klukkelyder og bløte marsipansmil, også umulig å ignorere. Gitt noenlunde tilfredsstillende omgivelser vil spedbarnet kommunisere sine behov uten sperrer, løgner eller forsvar.

 

Denne herlige åpenheten er forbigående. Over i andre og tredje leveår har barnet gradvis skiftet strategi. Fra forutsigbar kommunikasjon av egne behov, til strategisk manipulasjon for å psyke ut sine motspillere. Gradvis oppdager barnet det fantastiske potensialet i menneskemaskinen og tester ut alle dens funksjoner. Trykker vilt på knappene og drar i spakene. Som en apekatt i en flycockpit. Denne nye oppførselen er alt annet enn ærlig og naken. Den er snikete, tildekkende og forvirrende. Psykopatisk atferd av verste sort. Hadde en voksen prøvd seg på noe sånt ville hun nokså raskt pådratt seg en forvaringsdom.

 

Hvorfor denne uviljen mot ærlighet? Hvorfor ikke bare uttrykke dine behov rett frem, slik mange i dyreriket gjør, der de snuser hverandre i skrittet eller dreper hverandre for maten? Jo, fordi vi mennesker har utviklet sivilisasjoner. En langt mer avansert verden hvor den åpenhjertige ærligheten er erstattet av kompliserte sosiale strategier. Vi dekker til våre behov, og kommuniserer noe annet enn det vi egentlig mener. Og det er det det trassige barn trener på. Valper lekesloss, menneskevalper trasser.

 

Vår verden består ikke bare av naturlover, slik dyrenes verden gjør. Vi må lære et sett av juridiske, sosiale, kulturelle og familiespesifikke lover og normer. Hvor dyp kan kvinners utringning være? Hvor lenge er det normalt å kose en katt du treffer på gaten? Hvor ærlig er du når en kompis spør hva du synes om kjæresten hans? Som om spørsmålene ikke er kompliserte nok, må du i tillegg lære deg samspillet uten at noen forklarer deg de konkrete reglene. Forståelsen utvikler du i møtet med dine foreldre og i andre viktige relasjoner.

 

I denne tåkete verden forsøker barnet å få tilfredsstilt sine naturlige behov, balansert opp mot omgivelsenes kultur. For å lykkes med dette må barnet utvikle et sett av forsvarsmekanismer - strategier for å regulere, håndtere og uttrykke sine følelser og behov.

 

En forsvarsmekanisme er enhver strategi vi bruker for å kamuflere, holde tilbake, omdanne, unngå eller tilpasse våre følelser og behov, slik at de skal fungere godt i møtet med omgivelsene. I en krisesituasjon kan det for eksempel være hensiktsmessig å utsette angst og sorgreaksjoner til etter at krisen har stabilisert seg. Enkelte vil derfor oppleve seg selv som kalde i situasjoner hvor de må være sterke for å støtte andre. Et annet eksempel er den gode leder som velger å overse personlige krenkelser i en krevende konflikt, til fordel for et overordnet mål om forsoning og løsning.

 

Så lenge strategiene våre er forenelig med et mål som er viktig for oss kaller vi de gjerne mestringsstrategier. Selve ordet forsvarsmekanismer bruker vi gjerne når slike strategier danner et varig mønster som hindrer oss i en måloppnåelse. Kanskje var de hensiktsmessige tidligere i livet, men ikke nå. Eller de kan være nyttige rundt lederbordet, men ikke like konstruktive når de anvendes under kveldspraten med ektefellen.

 

Forsvarsmekanismer mister sin nytteverdi i det øyeblikk de ikke lenger er fleksible. Du må gjerne briljere i intellektualiserende prat om ekteskapelige mønstre, så lenge du også er i stand til å skifte til mer følelsesnære og menneskelige strategier når situasjonen krever det. I sin rigide form kan forsvaret danne murer og blokkering av konstruktive prosesser som sorgbearbeidelse, sunn skyldfølelse, emosjonell nærhet, forståelig redsel, berettiget grensesetting eller lidenskapelig seksualitet.

 

I terapi møter vi gutten som slår når ingen vil bli med hjem etter skolen, jenta som kontinuerlig kritiserer seg selv for eget utseende og skoleprestasjoner, mannen som tilsynelatende uten følelser analyserer og diskuterer årsakene til at kona har forlatt han, kvinnen som smiler vennlig og snur spørsmålet hver gang noen spør hvordan hun egentlig har det.

 

Hele vår personlighet er fylt av mer eller mindre vellykkede forsvarsmekanismer. Vi dreier vår psykologiske virkelighet slik at den best mulig tilpasses vår oppfattelse av hvordan verden vil at vi skal oppføre oss. Disse holdningene former leveregler. Hos gutten: ”Hvis jeg gråter vil andre synes jeg er svak, bedre å være sint og sterk”. Hos jenta: ”Hvis jeg er tilfreds og slutter å søke det perfekte vil jeg miste kontrollen, og alle vil se den skuffelsen jeg egentlig er”. Hos mannen: ”Hvis jeg skulle kjenne etter på hvor lei meg jeg er vil jeg gå til grunne”. Hos kvinnen: ”Hvis andre fikk vite hvor mye jeg strever vil de tenkte stygt om meg og jeg vil bli avvist”.

 

Alle mennesker er forskjellige når det gjelder både medfødt temperament og tillærte forsvarsstrategier. I sum utgjør dette vår personlighet. Vi har våre tilbøyeligheter når det gjelder hvilke følelser vi synes det er trygt å uttrykke, hvor mye av hver følelse vi tåler, hvor nært og åpent vi er komfortable med å snakke om visse tema, hvor direkte vi liker å være i diskusjon med andre, og hvor god innsikt vi har i de ulike forsvarsmekanismene våre. Noen ganger kjenner vi at vi holder gråten inne, eller vi angrer på at vi ikke bare slengte et glass vann i trynet på en uanstendig kollega. Forsvaret er med andre ord bevisst. Andre ganger er vi ikke i stand til å se hvordan en reaksjon hos oss selv egentlig har den funksjon at den skal beskytte noe mer sårbart nede i sjeledypet vårt.

 

Å gå i terapi er å tre inn i et speilrom hvor du tvinges til å se deg selv. Se hvordan dine vaner og handlingsmønstre utgjør murer, skjold og vollgraver mot andre mennesker eller mot skremmende krefter i deg selv. Målet er ikke at du skal kle deg naken for nakenhetens skyld. Men at du skal utvikle en større bevissthet rundt hvordan du beskytter deg, og til hvilken pris. Kanskje trenger du ikke masken du bærer, krykken du støtter deg til eller silkehanskene du bruker når noen behandler deg uten respekt.

angst depresjon parterapi psykolog kognitiv metakognitiv behandling panikkangst privat psykolog