Jeg våkner i min verden. Den er så dønn stabil. Akkurat den samme som i går. Hva skjer? Intet nytt? Samme hus, samme kone, samme by. Uff, så kjedelig. Til og med det samme politiske grunnsynet. Samme religion er det visst også. Skal det ikke være mulig med litt variasjon?

 

Vår personlighet og hukommelse gir et stabilt rammeverk for forståelsen av oss selv og verden. Grunnleggende personlighetsfaktorer som grad av utadvendthet, hvor følsomme vi er, og hvor pliktoppfyllende eller omgjengelige vi er, ligger stabilt. Hvert menneske er dermed forutsigbart for seg selv og andre. De erfaringer og minner man har lagret i hjernen får man med seg videre fra dag til dag. Vi er oss selv, i dag og i morgen. Vårt syn på verden likeså. Dette er naturligvis et gode.

 

Samtidig hindrer disse strukturene oss i å fleksibelt forandre våre opplevelser av oss selv og omgivelsene. Man kan ikke fritt bytte ut politisk syn, religion, egen angst og demoner. Jeg skulle gjerne møtt verden med full åpenhet. Ikke-dømmende, objektiv, nøytral og reflekterende. Hilst på et nytt menneske og bare tatt i mot dette individet, ufiltrert. Men vi mennesker er ikke i stand til å se verden uten samtidig å fortolke den. Konsekvensen av dette er at vi knapt forstår hverandre i det hele tatt. I møte med et annet menneske ser vi bare en refleksjon av de antagelser vi har dannet oss om vedkommende. Og disse refleksjonene er aldri rene observasjoner og erfaringer. De er smusset til av all slags forståsegpåeri, skeivtolkninger og fordommer. La meg forklare hvorfor.

 

Vi møter verden med våre mistanker, erfaringer, hypoteser og forventninger. Selv vår sansning av verden bygger på slike fordommer (i vid forstand). Vi fyller inn delene i et sansebilde, slik at situasjonen matcher en mal vi har liggende i våre systemer. Og dette skjer helt ubevisst.

 

Vi fortaper oss ikke i detaljer, men slenger oss fra helhet til helhet. Dette gjør at en flik av et ansikt forstås som et menneske. Noen enkle akkorder kan gi umiddelbar gjenkjenning av en hit.

 

I psykologi kalles dette ”top-down prosessering”. Vi legger våre maler på verden, fremfor å sakte men sikkert bygge opp et bilde fra faktisk sanseinformasjon kalt ”bottom-up prosessering”. Vi ser verden gjennom hodene våre. Alle opplevelser er halvt realiteter og halvt illusjoner.

 

Hvorfor har vi utviklet en fordomsfull hjerne? Fordi det er enormt tidsbesparende! Er du ute på tur og ser noe bevege seg nede i lyngen, skvetter du til og hopper til værs. Dette fordi hjernen lynraskt har gjenkjent situasjonen ut fra sin kjennskap til de ufyseligheter som lever der nede i lyngen. Uten ytterligere forsinkelser har den slått alarm og trukket deg unna den truende hoggormen. Takket være oppdagelsen av noen små bevegelser i lyngen og et fininnstilt apparat av kunnskap og fordommer.

 

Men disse fordomsbaserte metodene bringer spenning inn i hverdagen. Du betaler prisen for effektivitet i misforståelser og feiloppfatninger. Den antatte hoggormen var kanskje bare en søt liten mus. Ingen stor skade skjedd, annet enn at det skingrende hylet du slapp ut passet bedre til en hoggorm enn til en mus.

 

Så lenge feiltolkninger oppdages raskt er dette stort sett uten dramatikk. Problemet er at helhetsbrillene våre gjør at vi ikke ser de sorte flekker og hull av uvisse vi har fylt igjen. Vi ser hele veien en helhetlig og kjent verden bygget opp av våre fordommer og prefabrikkerte forståelser. Jeg ser at svigermor fortsatt hersker over sine barn, og jeg ser at ledelsen bare tenker på økonomi. Men jeg er ikke bevisst hvordan hjernen min automatisk fyller inn informasjon jeg faktisk ikke har.

 

Ok. Så langt har jeg fortalt deg om et effektivt system for å tolke sanseinformasjon, og hvordan dette apparatet er sårbart for illusjoner, feiltolkninger og fordommer. Stort sett går dette helt fint, så lenge vi er kritiske til våre tolkninger.

 

Men: Vi har også en tendens til å lete etter bekreftelse av fordommene våre fremfor å finne motargumenter. Og vi husker best eksempler fra historien som er i tråd med våre antagelser. Siden 1960-tallet har det vært forsket mye på et fenomen kalt bekreftelses-bias. Vår hang til å søke etter bekreftelse på våre hypoteser gjør at vi lett ignorerer motstridene bevis.

 

Intervjuer vi fotballsupportere fra begge lag som ser samme kamp vil de fleste mene at dommeren er partisk med det andre laget. Ber vi forsøkspersoner lese en politisk tale vil de ha lett for å vurdere innholdet som selvmotsigende hvis de får beskjed om at taleren representerer et politisk parti de misliker. Den samme teksten oppleves konsistent og god hvis de får høre at taleren representerer et parti de sympatiserer med.

 

Dette gjør at våre holdninger, verdier og politiske eller religiøse syn er motstandsdyktige for motstridene bevis. Vi er derfor svært sårbare for overtro, konspirasjonsteorier og selvoppfyllende profetier.

 

Som motvekt til vår bruk av fordommer, har vitenskapen utviklet et motsatt ideal. Vitenskapsteoretikeren Karl Popper har lært oss at hypoteser aldri kan bekreftes, kun avkreftes. Hypotesen ”alle svaner er hvite” kan verifiseres gjennom et uendelig antall observasjoner av hvite svaner. Og dette øker kanskje sannsynligheten for at hypotesen er sann. Men det skal ikke mer enn én svart svane til for å avkrefte den. Denne kunnskapen gjør at forskere hele veien hamrer løs på hypotesene sine, og leter etter bevis mot det de tror er riktig.

 

Skal jeg forandre/videreutvikle min indre verden må jeg kanskje ta denne kunnskapen i bruk i mitt daglige liv. Autopiloten er innstilt på bekreftelse av det vi allerede tror og mener. For å videreutvikle oss, må vi derfor aktivt bryte med denne automatikken. Da må vi nærme oss de mennesker vi frykter, vi må gi tillitt til de vi mistenker, vi må trosse angst og indre sperrer. Først da kan vi se en annen verden i morgen enn den vi så i dag.

 

Min verden kan være så flott og stabil den bare vil, med klare good guys og enda klarere bad guys. Men én ting er sikkert, den er fylt til randen av feil.

Hvor kommer fordommene fra?

angst depresjon parterapi psykolog kognitiv metakognitiv behandling panikkangst privat psykolog