Her er min julegave til deg i år. Den er dessverre en mjuk pakke og den er ikke innpakket. Den er så mjuk at den faktisk er abstrakt, og handler om følelser. Nærmere bestemt viktigheten av å gyldiggjøre følelser.

 

Se for deg en gutt på 12 år som slår en medelev i ansiktet. Som lærer til begge vet du at den andre gutten har plaget han som slo over lang tid. Men han har nå tydd til vold for å beskytte seg. Hva gjør du?

 

Før vi hopper til mitt svar skal jeg si litt om følelser.

 

Psykologien operer med litt ulike kategorier for grunnfølelser. De kanskje mest sentrale er sinne, tristhet, frykt, glede, interesse, nærhet, skam, skyld, forakt og avsky. Kommer du nå på flere følelser, stemmer nok det. Kanskje kan de heller forstås som kombinasjoner av de nevnte ti. Følelsene våre er verktøy for å fungere godt i våre liv. De preger hvordan vi leser verden, de motiverer våre handlinger og de kommuniserer viktig informasjon til omgivelsene.

 

Kompliserte liv gjør at grunnfølelsene våre vokser inn i hverandre, og ikke alle kommer like godt til uttrykk. Mange ganger mister vi oversikten over hva vi egentlig føler, og ikke minst hvorfor. Selv kan jeg ta meg i å glemme hva jeg og kona egentlig krangler om, og hvorfor dette var så viktig at jeg prioriterer krangling fremfor sårt tiltrengt nattesøvn. Men denne forvirringen ser ofte ut til ikke å redusere kampviljen. Følelsene koker så det surkler i hjernen, og evne til refleksjon og diplomati kan virke tapt. Er vi tilstrekkelig forbanna, forskrekket eller forelsket kan fornuften svinne hen. Vi skjeller ut de vi elsker, vi flykter unna ufarlige hendelser eller vi kurtiserer mennesker vi burde holde oss unna.

 

Følelsene er selve motorkraften i våre liv. Samtidig kan sterke følelser få oss fastlåst i bitre konflikter og lede oss inn i handlinger vi angrer resten av livet. Hva skal vi så tenke om dette høyst upålitelige instrumentet? Bør vi holde følelsene utenfor, og la fornuften ha forrang?

 

Kanskje ikke, men, vi bør evne å sortere konstruktive fra destruktive følelser. Og i den anledning har vi noen begreper som kan hjelpe oss. Et nyttig skille er mellom hensiktsmessige og uhensiktsmessige grunnfølelser, og sekundære følelser.

 

En hensiktsmessig grunnfølelse er en forventet reaksjon på en situasjon, den blir kommunisert på en klar måte og utløser konstruktive responser fra de rundt oss. Hvis kona har bestemt seg for å forlate deg er det lov å gråte, selv når gutta på jobben spør hvordan det går med deg (grunnfølelse tristhet). Hvis tenåringen din styrter gråtende inn på rommet sitt kan det være hensiktsmessig å banke på døra hennes og spør om å få lov til å snakke med henne, stryke henne over håret og si at du elsker henne uansett, og at det finnes flere flotte mopedister der ute (grunnfølelse nærhet/ømhet). Kjennetegnet her er at følelsene er tilpasset situasjonen, og de uttrykkes med en timing og modenhet som mottakerne kan forstå og respektere.

 

En grunnfølelse kan være uhensiktsmessig hvis den uttrykkes på en umoden måte eller med dårlig timing. Sett at den forlatte legger seg i fosterstilling i kantina på jobben, eller at tenåringsforelderen lever seg så mye inn jentas hjertesmerte at han legger seg hulkende ned ved siden av. I disse eksemplene er følelsen kanskje riktig, men uttrykksformen umoden og uhensiktsmessig.

 

Sekundærfølelser kommer som reaksjoner på grunnfølelser vi har vansker for å akseptere i oss selv. Skam over våre tårer, skyld over vårt berettigede sinne, skam over å skulle si til ektefellen at vi elsker henne og har lyst på henne. Disse sekundære følelsene bidrar til mye forvirring, og kan utløse nye sekundærfølelser som tåkelegger situasjonen ytterligere. For eksempel hvis grunnfølelsen sorg ved et samlivsbrudd utløser sekundærfølelsene skam over egen sårbarhet og et påfølgende sinne. Ikke fordi sinne var spesielt berettiget, men fordi personen er mer komfortabel med sinne enn med tristhet. Sekundærfølelser på avveie er nok den vanligste årsak til konflikter og relasjonsvansker. Og de gjør oss psykisk syke.

 

Klarer vi å holde disse fenomenene fra hverandre har vi verktøy for å kunne forstå, støtte og anerkjenne hverandre og oss selv. For når vi eller andre føler sterke og forvirrende følelser trenger vi å sortere. Hva skjedde nå egentlig? Hvilke følelser er i sving? Og hvilke holdes tilbake? Denne sorteringen kalles mentalisering.

 

Etter at vi har klart å mentalisere situasjonen, er vi klar for neste og avgjørende skritt. Vi kan gyldiggjøre den andres grunnfølelse. Vise at vi forstår og respekterer den. Og hvorfor skal følelser gyldiggjøres? Jo, fordi gyldiggjøring av andres opplevelser bygger god selvfølelse.

 

Og hvis grunnfølelsen uteblir og erstattes av sekundærfølelser kan vi kanskje lokke frem en mer hensiktsmessig grunnfølelse? – Jeg skjønner veldig godt at du kjenner deg sinna på kona som har forlatt deg, den der var grusomt vond. Men hvordan tror du livet ditt blir nå da, uten henne og barna? Kanskje stakk vi nå hull på forsvaret, og fikk tak i hans tristhet.

 

Tilbake til gutten som slår. I skoleverket og samfunnet ellers har vold som uttrykksform en lav stjerne. I mange tilfeller ville derfor gutten blitt møtt med straffetiltak. Men en mentaliserende lærer ville kanskje ha en annen forståelse. Med kjennskap til mobbingen som skjedde forut for slaget, og den kunnskap at et av hovedproblemene med mobbing er at ofrene så ofte ikke makter å forsvare seg, ville vi kanskje tatt gutten til sides og sagt:

 

- Så bra at du ikke finner deg i å bli behandlet på denne måten. Du har nå funnet deg i nok, og raseriet tok overhånd. ER DET NOE RART? Nei, han fikk som fortjent.

 

Nå har vi gyldiggjort guttens grunnfølelse. Men samtidig ønsker vi ikke at gutten skal fortsette å bruke vold i utrengsmål.

 

- Denne gangen slo du. Neste gang du blir behandlet på denne måten skal du også reagere, men da håper jeg du ikke trenger å slå. Da kan du heller si til at du aldri igjen har tenkt å tolerere å bli mobbet, forlate situasjonen og komme til meg. Så skal jeg gjøre alt i min makt for å beskytte deg og din lovfestede rettighet til et mobbefritt læringsmiljø.