Som havets bølger er vårt sinn aldri i statisk ro. Vi er sensible for inntrykk fra omverden, i tillegg driver våre energinivåer og følelsestilstander alltid rundt i sykliske mønstre. I en situasjon kan lykken være ekstatisk som en varm sommerfest med nakenbading, bålstekt makrell og forelskede kyss. I en annen kan sorgen gripe så hardt om hjertet at magen krummer seg i desperate gisp etter å få slippe.

 

Gjennom livet tangerer de fleste av oss ytterkantene av menneskelig eksistens opp til flere ganger. Noen av oss får også oppleve hvordan eksistensen kjennes ut på undersiden, i tilstander vi kaller depresjon. Depressive lidelser er en fellesbetegnelse på ulike sykdommer hvor de mest fremtredende symptomene er senket stemningsleie, overdreven negativ tenkning, manglende overskudd og initiativ, søvnvansker, irritabilitet, uro og angst. Dette må ikke forveksles med sorg, nedstemthet, tristhet, vemod og melankoli. I en depresjon angripes selvbilde og livet i sin helhet. Depresjon er å miste seg selv, sine sorger og gleder, depresjon er å miste kontakt med selve livet.

 

Hvorfor faller noen i mørket? Forskning på arvbarhet tyder på at en komponent er genetisk sårbarhet. Men samtidig er de fleste depresjoner utløst av negative livshendelser. Eksempelvis brudd i relasjoner, dødsfall i familien, mobbing eller jobbkonflikt. Noen livsfaser er mer utsatt. Mange får sin første depresjon i tenårene. De har da for alvor blitt eksponert for familien og kulturens krav, samtidig som de ennå ikke har utviklet et tydelig selvbilde og en tydelig identitet som kan håndtere dette presset. Senere finner vi økt sannsynlighet for depresjon ved alle store overganger i livet. Flytte hjemmefra, begynne å jobbe, bli forelder, miste jobben, gå av med pensjon og flytte på omsorgsinstitusjon.

 

Hvordan er det inni en depresjon? De som aldri har vært deprimert vil kanskje aldri kunne forstå hvordan innsiden ser ut. Men de som har vært der forteller om en tilstand uten energi, uten lyst og uten håp. Et grått mørke hvor tristhet, selvforakt og avsky dekorerer veggene. Aggresjon vendes innover i selvkritikk og selvhat. Et rom uten dører og vindu, hvor angsten river i kjøttet og den indre mobberen raller ustoppelig over høyttalerne. Og for de fleste deprimerte svinner opplevelsen av håp sakte hen. Du blir aldri bedre. Du er verdiløs.

 

Depresjon er også en kroppslig sykdom. Første symptom vil typisk være en opplevelse av utslitthet, og vansker med konsentrasjon og hukommelse. Mange mistenker en hjerneskade. Når depresjoner blir dype kan de lamme basale funksjoner i kroppen. Kanskje overraskende for mange, men på sengeposter er det ikke uvanlig at de dypest deprimerte mister evne til svelge, tygge, fordøye og gå på do, og derfor blir sondeforet og katetrisert. Depresjon er for noen en alvorlig og dødelig sykdom.

 

Depressive lidelser har enorme konsekvenser på verdensplan. Per i dag er de på fjerdeplass over WHOs liste over sykdommer som utgjør den største samfunnsmessige byrden. Man antar at 15-20 % av befolkningen i Norge får en markant depresjon i løpet av livet. Og de vil i snitt oppleve fire episoder hver, av i snitt sju måneders varighet.

 

De fleste depresjoner går over av seg selv. Mange vil vinne tilbake sitt normale jeg gjennom tålmodighet og bevisste grep for å ta tilbake sunne og normale mønstre for kosthold, fysisk aktivitet, søvnrutiner og sosial kontakt. Du kan også ha god nytte av antidepressiv medikasjon, spesielt ved alvorlige tilstander. Men enhver depresjon bør også bli vurdert behandlet psykologisk. Dette for å forstå hvorfor akkurat du ble deprimert akkurat nå.

 

Du kan velge mellom mange terapiformer. Her vil jeg nøye meg med en kort beskrivelse av noen av de vanligste. I kognitiv terapi ser vi på dine automatiske tankemønstre. Mange med depresjon tolker negative livshendelser som deres egen feil, at de svikter på de fleste områder og at de kommer til å fortsette å svikte. Mens positive livshendelser tilskrives ytre faktorer utenfor deres kontroll, og at de var heldig som lyktes og at de nok snart kommer til å feile igjen. I kognitiv terapi trener vi på å gjøre mer realistiske fortolkninger av hendelser i livet.

 

I metakognitiv terapi jobber vi spesifikt med hvordan den deprimertes oppmerksomhet fylles av grubling over egen fortid. En repeterende søken etter hvorfor en svikter, gjerne i et forsøk på å kunne lære av sine feil og unngå nye nederlag. I denne terapiformen stilles grublingen til ansvar. Er du sikker på at du er tjent med å tilbringe timesvis hver dag med å lete etter svar på hvorfor du er så alene? Kanskje du heller skal ta en tur ut?

 

I emosjonsfokuserte terapier trener vi på å slippe fri innestengte følelser. Kanskje bør den destruktive selvkritikken omgjøres til et sunt og grensesettende sinne mot andre som behandler deg dårlig? Eller kanskje er depresjonen et uttrykk for et stumt sinne mot noen, som egentlig skjuler den underliggende sorg du bærer over hvordan ingen så deg og dine behov da du var liten?

 

Psykodynamiske terapier har ofte et bredere mål enn bare å heve depresjonen. Her analyseres sammenhenger mellom dine medfødte sårbarheter, tilknytningsbånd til dine foreldre, relasjoner til viktige andre gjennom livet og evne til å regulere egne følelser i dag. Dette for å gi en bred analyse av din personlighet, og se hvordan du kan utvikle ditt selvbilde, dine relasjoner og strategier for å håndtere livets utfordringer. Også her ønsker vi at du skal komme ut av din depresjon, men ambisjonen er også økt kjennskap til deg selv og økt fleksibilitet og nærvær i livet.

 

Depresjonens kraftigste våpen er opplevelsen av håpløshet. Du finner ingen dør ut av mørket. Dette gjør at du har vansker med å prioritere riktige grep for å komme deg ut av gjørma. Men vi skal aldri glemme at depresjon er en tilstand. En tilstand som varer lenge, men den går over. Får du riktig hjelp vil denne krisen også lære deg mye om deg selv, ditt indre følelsesliv og dine relasjoner.

 

Det er ikke alltid sant at all motgang gjør deg klokere, men hvis motgangen først er der kan den jo brukes til noe?