Før vi går i gang vil jeg rette oppmerksomheten til de tusener av ettåringer som i disse dager går gjennom en av livets store rystelser – barnehagetilvenning. Stakkers folk. Her har de hengt i melkebaren hos mor og far i ett år. De har følt seg varme, trygge og elsket. De har spilt hovedrollen i eget liv, og deres behov har vært familiens førsteprioritet. Klart har de også hatet livet innimellom, men de har vært usedvanlig privilegerte. Den tid er nå forbi, nå skal de legge verden inn under seg.

 

Selve tilvenningen er tøff for alle parter. Man kommer sjelden gjennom dette uten gråt, redsel og dårlig samvittighet. Disse følelsene er helt naturlige, og ikke i seg selv tegn på at noe er galt. Men vi har grunn til å tro at barnets opplevelse av trygghet i barnehagen er viktig for psykisk helse senere. Derfor er det lurt å tenke ekstra nøye gjennom hvordan vi organiserer og legger opp barnehagen for de minste.

 

Barnehagestart er stress for barn. Når vi måler stresshormoner i spyttet på disse små ser vi at de har høyere verdier enn barn som er hjemme. Tegn på en normal tilpasning til en ny og usikker situasjon. Stress er kroppens system for å gire opp turtallet i møte med utfordringer, og ikke noe problem i seg selv. Men høye verdier over lang tid kan være skadelig for små hjerners utvikling. Disse stressresponsene går ned når barnet blir trygt. Et viktig funn i denne sammenheng er at de ikke er barna som gråter og klamrer som har høyest stressnivå utover dagen, det er de som er stille og trekker seg for seg selv.

 

Første mål i tilvenningen er å etablere en trygg base. Den store verden er alltid skummel og spennende. Skal vi tørre å erobre de muligheter som ligger i livets gave, må vi ha en trygg havn. Et lunt fang, hvor vi kan ligge til kai. Hvor vi kan sove, bli forstått, få trøst og oppmuntring. For de fleste barn er foreldrene de primære tilknytningspersonene. De tryggeste av de trygge. Og gjennom det forutgående året har barna tilbrakt de aller fleste av døgnets timer med mor eller far i umiddelbar nærhet. Plutselig skal barnet vendes til 7-8 timers økter ute på storhavet. Og barnet har enda ikke utviklet språk eller tidsforståelse til å kunne takle denne utryggheten. Løsningen er å bygge nye trygge baser, såkalte sekundære tilknytningsrelasjoner.

 

Hovedjobben til en ansatt ved en småbarnsavdeling er å gi trygghet til den stakkars eventyreren der ute på seilas. Før barna kan utforske, oppdage og leke trenger de å finne en voksen de føler seg trygg på. Av den grunn er det ikke anbefalt å være mer en tre barn per voksen ved disse avdelingene. Og primærkontakten bør forsøke å være tilstede så mye som mulig, spesielt i den første sårbare fasen. Store barnegrupper, forflytning av de ansatte, møteavvikling på dagtid og sykefravær utgjør konstant en trussel mot denne tryggheten. Da er det viktig at de ansatte og ledelsen aldri glemmer hva som er deres viktigste jobb nå i starten.

 

Voksenrollen overfor de minste er omfattende. Du er sikkerhetsansvarlig, dommer over eiendomstvister og injuriesaker, du er trøstemaskin og din oppmerksomhet er næring og mening for barnas lek. I starten trenger de ofte fanget ditt for å lade kroppene sine med trygghet og kjærlighet. For å utvikle trygghet trenger barna at vi voksne leser deres behov innenfra. Vi må se forbi deres atferd og hjelpe dem til å forstå sine egne følelser. Hvis vi skal være ærlige, må vi kunne si at barn ikke alltid oppfører seg så sympatisk. De slår, de sutrer, de skylder på hverandre, de stjeler og de stenger ute. Og de er ikke spesielt flinke til å forhandle og bli enige seg i mellom. Derfor må vi voksne hjelpe dem å forstå seg selv.

 

Hadde vi kunne spolt tilbake de ganger hvor små barn oppfører seg negativt overfor andre barn, kunne vi ofte se at årsaken var at de hadde et forståelig behov de ikke klarte å kommunisere effektivt nok til omverden. At de fikk en vond følelse av utenforskap eller av ikke å være nummer én i noens oppmerksomhet. Ofte vil lading være mer effektivt en negativ oppmerksomhet (straff). – Du trenger ikke slå, Thomas. Hva er det du ønsker å si? Kom, kanskje du og jeg skal lese litt om Supermann?

 

Små barn er som el-biler med dårlig batteri. I starten har de kontakten plugget i så og si hele tiden. Etter hvert kan de klare seg litt der ute på gulvet alene. Men så trenger de lading igjen. Det er derfor vi trenger så mange voksne på småbarnsavdelinger. Vi trenger mange ladere.

 

Å lese noen innenfra krever fleksibilitet hos oss. Vi må tilpasse våre krav og forventninger til barnets indre opplevelse her og nå. Vi skal ikke alltid etterkomme behovene og ønskene deres, men vi skal så ofte som mulig gyldiggjøre deres opplevelse. – Jeg forstår at du har lyst på is nå igjen, for is er jo kjempedeilig. Men vi skal spise ja-mat nå.

 

– Han vil bare ha oppmerksomhet. Ja, for oppmerksomhet er et grunnleggende menneskelig behov. Ingen barn kan få for mye oppmerksomhet. Vi mennesker elsker å bli sett. En gang jeg var på klatretur i Spania møtte jeg en mann som nok hadde mye barn i seg fortsatt. Jeg kjente ikke fyren, men han spurte ”hey, could you guys watch me climb?”. Langt mer ærlig enn resten av oss som anstrengt uanstrengt later som vi ikke bryr oss. Det er jo ikke slik at jeg øker farten når jeg løper meg på folk i skogen. Joda, det er deilig å bli sett. For voksne og barn.

 

Mennesker liker også å dele opplevelser. Står du på en veldig bra konsert kan det være rett vanskelig å ikke ta opp telefonen og kommunisere det ut. Snappe litt. Jeg er i hvert fall slik, at hvis det skjer noe gøy, så er den første tanken i hodet mitt hvordan det vil bli å fortelle dette til noen. Barn trenger nære voksne som ser deres perspektiv.

 

– Har du tenkt å grave en tunell her? Det var lurt. Det blir nok lastebilen glad for.

 

– Hva er det du ønsker å si? Er det noe som er galt?

 

– Du hadde lyst på den bilen, det kan jeg skjønne, den er veldig kul.

 

Lykke til alle dere småbarnsforeldre der ute. Tilvenning er viktig. Din kropp og ditt varme blikk er selve ankeret i livet for barna dine. Men du vil snart få se at de kommer til å knytte seg til alle de fine folka i barnehagen, store og små. Tilknytningsperspektivet er også gyldig resten av livet. Jeg kommer til å bistå barna mine med et trygt fang langt inn i voksenlivet. Kanskje vi også burde hatt tilvenning ved høyere utdanning, for ikke å snakke om militæret. De ungdommene der kunne nok virkelig trengt et trygt fang innimellom. Det er vel derfor de har så billige togreiser. Hjem til mor og far.

 

For den interesserte leser vil jeg anbefale boka Se barnet innenfra – Hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2013).

Lading for livet

angst depresjon parterapi psykolog kognitiv metakognitiv behandling panikkangst privat psykolog