Redsel er vår mest dominante og lærevillige følelse, og nødvendig for vår overlevelse. De menneskene som gikk bort og hilste på bjørnen er ikke lenger her. Redsel er en del av vår hverdag. Et hvert menneske som slenger seg i skjebnens lianer risikerer å falle, og dette potensielle - vekker uro. Frykt er instruksjoner fra kartleseren i hjernen, som vi gjør lurt i å lytte til. Trø varsomt, snu, dobbeltsjekk rømningsveier, avbryt!

 

Når kroppens alarm går igangsetter vi en omstillingsprosess hvor hvile, restitusjon, fordøyelse og seksualitet nedprioriteres. Lagringssukker omdannes til lettforbrennelig glukose. Hjertet og lungene øker sitt aktivitetsnivå. Blodstrømmene dirigeres ut i muskulatur og opp til hjernen, bort fra indre organer. Resultatet er en varm og spenstig kropp, et hypersensitivt sanseapparat og en våken og rask hjerne. Klar til kamp eller flukt. Noe å tenke på for de som strever med å stå opp om morgenen. I dag baserer de fleste vekkerklokker seg på irritasjonsmetoden, som har vist seg langt mindre effektiv enn ordentlig skremming.

 

Noen sanseinntrykk er vi medfødt redde for, som høye lyder, brå bevegelser, høyder, slanger og sinte ansikter. Andre alarmutløsere er tillært gjennom vonde assosiasjoner, som frykten mange kjenner for å kjøre bil etter å ha vært i en trafikkulykke. Frykt kan også utløses av indre prosesser. Vi kan hente frem vonde minner, eller se for oss fremtidige katastrofer, og slik utløse en fryktrespons. Våre kreative evner gjør oss i stand til å se for oss virkeligheter vi aldri har erfart. Denne unike menneskelige evne gjør oss i stand til å være redd for helt ukjente scenario. Vi kan være redd for døden. Vi kan være redd for livet.

 

Men hva med angst, er det noe annet enn frykt? Begrepene brukes oftest synonymt, men for de fleste av oss har de kanskje et noe ulikt innhold. Angst er både redsel, og noe mer. Noe mer intenst. Angst er når redselen vår rykker oss ut av balanse, ut av kontroll, mot stupet. Angst er når vi snur på vei inn i butikken - fordi vi er redd. Angst er når vi midt oppi livet, plutselig kjenner den sugende isnende vinden fra vår fremtidige grav.

 

Ved angstaktivering føler vi ofte åndenød, hjertebank, kvelningsfornemmelse, nummenhet, kvalme og svimmelhet. Angsten kan ramme oss som et forbigående ubehag. Den kan være del av en sunn og normal psykologi, hvor livets alvor tidvis slår inn over oss. Eller den kan utøve vold mot vår frihet, og legge stramme bånd på vår livskvalitet. Det siste tilfellet kalles en angstlidelse.

 

Angstlidelser rammer om lag hver femte nordmann i løpet av livet. Mange lever dårligere liv fordi de ikke identifiserer sine plager som angst. At det er slik dagen farges med tordenskyer og nummen blodsmak i munnen, og at frykten for et snøskred, en bilulykke, et hjerteinfarkt, en stygg kommentar fra en kollega, en annen som vil skuffes, kun er mareritt i dagslys og ikke virkelige framtidsscenario. Angsten er en luring, for den kjennes så virkelig ut. Den som er redd for å fly oppdager høyst troverdige og tilsynelatende avvikende motorlyder. Angsten gjør ubetydelige detaljer viktige og preger sanseinntrykk med nyhetens lys. Denne motorlyden har jeg aldri hørt før! Vi har jo ALDRI flydd inn over Ålesund før!

 

Vi har i dag gode behandlingsmetoder for angstlidelser. Behandlingen er krevende, men effektiv. Som terapeuter har vi mange arbeidsmodeller å velge mellom. Jeg vil her beskrive noen av de vanlige.

 

Atferdsterapi går kort fortalt ut på å eksponere seg for situasjoner man er redd for. Opp på hesten igjen. Et viktig moment er å unngå bruk av sikringsatferd. En sikringsatferd er hvilken som helst handling ment å dempe angstresponsen, men som samtidig hindrer effekten av eksponering.

 

Se for deg at du endelig har motet deg opp til å ta fly, på tross av din sterke flyskrekk. Men du har kanskje tatt noen sikkerhetsforanstaltninger. Du har valgt selskapet du synes virker tryggest, nøye fulgt med værmeldinger de siste dagene, lyttet konsentrert til alle motorlyder underveis på turen og du har drukket tett både før og under reisen. Ja, du har eksponert deg, men samtidig har du kommunisert til hjernen at det å fly er noe av det farligste du kan gjøre. Slik atferd demper kanskje angst på kort sikt, men på lang sikt økes den.

 

Kognitiv og metakognitiv terapi innebærer at vi kartlegger katastrofetanker du gjør overfor trusselsituasjonen. ”Tenk hvis de har vært utsatt for en ulykke”. ”Tenk hvis jeg får kreft, og dør fra mine barn”. Virkeligheten er sjeldent så skremmende som våre kreative hjerners katastrofetanker. Og ofte bruker personer med angstlidelser mye krefter på utstrakt bekymring over ting som aldri kommer til å skje. Slike tanker kommer gjerne automatisk, men i terapi kan vi trene på å gi slipp på de.

 

De metodene jeg har nevnt til nå fokuserer på å dempe selve angstplagene. Og metodene er effektive. Effektstudier finner at om lag 60-80 % blir og forblir friske etter endt behandling med disse terapiformene.

 

Men vi må samtidig ikke ha et for reduksjonistisk syn på hva angst er, og hvordan vi skal forholde oss til det. Angst er ikke alltid er irrasjonell sykdom vi skal fjerne. Noen ganger er angsten et symptom på et bakenforliggende, og kanskje viktigere problem. Kanskje skyldes barnets skolevegring ikke sosialangst, men en frykt for å forlate en trist og deprimert mor hjemme. Kanskje skyldes panikkangsten din egentlig en snikende ubevisst erkjennelse om at du ønsker ut av ekteskapet, noe som både er sterkt forlokkende og svært skremmende.

 

Angsten kan ha viktige beskjeder til deg og det er verdt å komme dem i møte, ved å avlære eller grave i dypet etter underliggende risikable ønsker. Å risikere å leve er å risikere en hel del, både å dø og å bli tatt for å være dum.