NRK livestreamer terrorangrepet i Nice. Nettsidene går i svart, skriften blir rød. Sannsynligheten for å dø i terror er så lav at den er vanskelig å illustrere (Arnstein Mykletun i Aftenposten, 6 april). Like fullt rapporterer halvparten av befolkningen økt frykt for terror i Norge som følge av siste års angrep i Europa (meningsmåling i VG, 17. jan). Hvordan påvirker en slik fryktkultur samfunnet vårt?

​

Mennesker er utstyrt med et kreativt indre teater som kontinuerlig produserer utkast til hvordan ting kan gå til helvete. Et nyttig fryktsystem som sikrer at vi er ett skritt foran farene der ute. En svakhet er dessverre at dramatiske hendelser lett fanger vår oppmerksomhet og vurderes som mer sannsynlige enn de er. Omfattende dekning i mediene forsterker denne effekten. Jo oftere vi ser noe, jo mer sannsynlig vurderes det, selv om vi eksponeres for de samme bildene om og om igjen (Slovic, 2008). Etter 11. september 2001 ble mange mennesker redde for å fly, og valgte derfor bilen på tross av den statistiske risikoen. Denne effekten anslås å ha kostet 1595 amerikanere livet det første året etter terroren (Gigerenzer, 2011).

​

Selvrefleksjon i franske medier

Moderne terrorisme utføres av minoriteter uten statsmakt, som like fullt vinner innflytelse ved å spre frykt hos sine motstandere. Denne veien til påvirkning fantes ikke før fremveksten av massemediene. Dødsstatistikk alene har ikke den nødvendige, psykologiske påvirkningskraften. Mediene har vært lojale distribusjonspartnere for alle terrorister opp gjennom historien.

I dag ser en heldigvis tendenser til selvrefleksjon hos mediene i Frankrike. TV-kanalen som intervjuet to terrorister mens de holdt gisler i Paris i 2015 ble fordømt. De siste ukene har franske medier avtalt å ikke lenger vise bilder eller oppgi navn på terrorister, for å motvirke glorifisering og smitteeffekt. Dansk Radio har fulgt opp denne linjen.

​

Usunt informasjonsbehov

Psykolog Anders Imenes tok i VG 29. juli til orde for at Pressens Faglige Utvalg burde lage lignende retningslinjer i Norge. Han ble møtt av en skeptisk generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum (VG, 31. juli), som påpekte at en slik begrensning vil utfordre et av pressens grunnprinsipper – publikums informasjonsbehov. Medieprofessor Jostein Gripsrud ønsket en reflektert holdning i mediehusene til hvordan terror skal dekkes når dekningen er selve målet med terroren (Klassekampen, 3 aug.). Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, svarte i NRKs Her og Nå, P1, samme dag at en begrenset dekning av så dramatiske hendelser ville vært veldig vanskelig, for ikke å si absurd.

Det kritiske punkt i debatten virker å være folkets informasjonsbehov. Et uangripelig prinsipp for pressen. Men har vi behov for dramatiske bilder, blod og sensasjoner, bare fordi vår oppmerksomhet lett ledes dithen?

​

Vår hjerne er spesialutviklet til å fange opp fare og annen negativ informasjon med nyhetsverdi. Det betyr ikke at TV-overført elendighetsmesking 500 mil unna er sunt.

Pressen er samfunnets sanseapparat. Vår bekymring er at pasienten lider av hypervigilans – et vanlig symptom hos traumatiserte hvor sansene er sensitivisert og overdrevent innstilt på oppfanging av fare. En slik nevrose blir ofte skjult bak psykologiske forsvarsverk. Skjuler mediene sin sensasjonisme bak «folkets informasjonsbehov»?

Mistilpassede kriminelle

Når røyken har lagt seg, er det samfunnsviternes tur. Hvilke politiske ideologier har fått lov å formere seg nede i kloakken? Har terroristene bånd til IS, Al-Qaida, al-Nusra, Al Shabaab? Vi kommer det politiske i møte, vi spør hva de ønsker, hvem de er på lag med. Gjennom å ta på alvor deres politiske bånd risikerer vi å overvurdere deres psykologi.

Er gjerningsmennene viktige intellektuelle? Nei, de fleste terrorister (helt sikkert med unntak av sentrale ledere) er mistilpassede kriminelle uten noen troverdig sak. Vi har sett disse gruppene før. Nynazistene, leiesoldatene, bikergjengene, mafiaen, hooligans – ofte ruset på kjærkommen tilhørighet iblandet testosteron. Som mottoet til vampyrhaterne i TV-serien True Blod: «We love to hate together with you».

Skaper scene for terroristene

Vår strategi etter 22. juli skulle være å møte radikale meninger med åpen debatt. Ingen skulle lenger sitte isolert på document.no, alle skulle møtes med argumentasjon. Men en åpen og debattvennlig linje må samtidig være kritisk. Vi må skille reell politikk fra primitiv gruppepsykologi.

Politisk motivert vold er når en går til krig for en sak en brenner for. Voldelig motivert politikk er noe helt annet.

En går til krig for krigens skyld, og politikken er en tilfeldig kampdrakt man svøper seg i.

Vår bekymring er at dagens offentlighet i for stor grad kommer terroristenes budskap i møte. Verden stopper opp, statsledere fordømmer og analytikere finkjemmer ideologiske koblinger til eksisterende grupper. Selv når vi kritiserer deres politikk og teologi, risikerer vi å gi deres vold legitimitet som ideologisk eller religiøs kamp.

​

Målet er selvsagt å forstå, for senere å forhindre og motvirke. Men kan det tenkes at våre diskusjoner i alle medier også har den bivirkning at vi gir terroristene en scene for rekruttering av marginalisert ungdom og innflytelse på vår kollektive forståelse av islam? Kunne vi ikke like gjerne sagt at drap på uskyldige sivile diskvalifiserer deg som seriøs politisk budbærer, og resulterer i stille fordømmelse fremfor massiv publisitet?

Regulering av terrordekning

Kanskje kjemper vi krigen mot terror best ved å forstå hvordan utenforskap, hat og håpløshet blir katalysert av karismatiske ledere som trer inn som farsfigurer og gir disse frie radikalerne tilhørighet og mening. Et ordskifte og en mediedekning badet i terrorfokus og frykt for en verdensreligion, kan skape større avstand mellom grupper i samfunnet. Vi må gi de fremmedgjorte et fellesskap, før Vigrid, Bandidos, B-gjengen eller IS gjør det. Medienes representanter ser ut til å mene at det er opp til enhver redaksjon å avgjøre kvaliteten på innslagene. Vi er bekymret for manglende kollektiv ansvarlighet hos mediehusene og vilje til felles regulering av terrordekningen.

​

​